Kampen om vannet

Bøndene i Mekong i Sør-Vietnam bryr seg ikke så mye om Norge har fått plass i sikkerhetsrådet eller ikke. De bryr seg ikke så mye om store ord og langsiktige planer heller. Deres sikkerhet er truet av to trusler samtidig: klimaendringer og store damanlegg. Deres trygghet er på spill i dag – ikke i morgen.

Klimaendringene har ført til hyppigere og sterkere stormer, lengre og kraftigere tørkeperioder. I 2016 ble det rapportert om den største tørken på 100 år i Mekong. I år er det enda verre.

Det er flere årsaker til årets tørke. Først og fremst har det vært svært lite regn, hele 84% mindre enn gjennomsnittet i mange år. Men mindre regn fører til at kampen for å kontrollere vannet tilspisser seg. Skal vannet brukes til dyrking, drikkevann, rekeproduksjon eller til å produsere elektrisitet gjennom damanlegg?

Den mektige Mekong-elva renner gjennom hele seks land, helt fra Kina, og vannmengden i elva reduseres på grunn av mange damanlegg i flere av landene. Det er nesten en femtedel mindre vann i Mekong-elva i dag, enn det var i 2016. Dammene er en sikkerhetstrussel for hele regionen. Analytikere har beskrevet de kinesiske dammene som «våpen skjult i full åpenhet» og at Kina kan holde befolkningen i området som gisler ved å kreve gjentjenester for ikke å slippe ut så mye at det blir flom, og ikke så lite at det blir tørke. Denne maktskjevheten kan føre til væpnet konflikt.

Resultatet av klimaendringene og damanleggene er at saltvann har blandet seg med ferskvann så langt som 130 kilometer inn i elvene og kanalene i Mekongdeltaet, et område der det i alt bor 19 millioner mennesker. Dette rammer familiene som bor i området hardt og prisene for drikkevann har økt 5-10 ganger normalen.

Samtidig faller også inntektene. Tusenvis av hektar risavling har blitt ødelagt av saltvann. 20 000 hektar frukttrær står i fare for å dø, fordi det ikke fins vann til vanning. Salg og eksport av frukt er en viktig næring i Vietnam. Med stopp i salg og eksport på grunn av koronakrisen blir krisen ytterligere forverret.

Bønder og lokale myndigheter kan ofte ikke gjøre noe annet enn å forebygge og behandle effektene av vannkrisen lokalt. Store informasjonskampanjer forteller folk at de må spare vann i små private dammer, vanntanker og krukker, og at de må bruke vann sparsommelig og effektivt. Lokale myndigheter har også investert i et bedre utbygd nettverk av vannledninger, og noen steder saltvanns filtreringsutstyr.

Som en del av vårt diakonale arbeid for våre medmennesker i Mekong jobber Misjonsalliansen med klimatilpasning for lokalsamfunn og at bønder diversifiserer levebrødet sitt. Det betyr at de får flere inntektskilder, så de har flere bein å stå på om en inntekt skulle svikte.

Vi bidrar også med informasjon om vannsparing, og har delt ut store 3000 liters vanntanker til de mest sårbare. Misjonsalliansen har også kurset over 15 000 kvinner om tiltak mot klimaendringer. Som resultat av dette har mange fattige hushold klart å spare vann til seg selv.

Dette arbeidet er likevel et lite bidrag sammenlignet med potensialet i å gjøre noe med den grunnleggende urettferdigheten i at fattige mennesker rammes av bivirkningene fra andres velstand og økonomiske vekst – klimaendringer fra våre utslipp og kraftproduserende damanlegg i området.

Heldigvis virker det som om regjeringen forstår viktigheten av klima, også i et sikkerhetsperspektiv. Statssekretær Jens Frølich Holte har for eksempel sagt at det er en økende enighet om at klimaendringer forsterker risiko for konflikter og at land som allerede er sårbare rammes ofte hardest. Dette er vi enige i.

Nå må Norge også følge opp i praksis. Bøndene i Mekong kan ikke vente.

En annen versjon av teksten var på trykk i avisen Dagen den 16. juni 2020.