Redde mennesker blir sinte mennesker

Når dyr opplever en reell fare for livet slik antilopene som blir jaget av løver gjør, avreagerer de med å skjelve ut skrekken i Antilopen forandrer ikke personlighet av å leve som et byttedyr. Men det gjør mennesker. Vi har glemt å skjelve. etterkant. Etter denne seansen beiter de videre som om ingenting hadde skjedd. De er utstyrt fra naturens side med overlevelsesmekanismer som utlikner og balanserer skrekkinngytende erfaringer. Adrenalinet og muskelspenningene løses ut. Antilopen forandrer ikke personlighet av å leve som et byttedyr. Men det gjør mennesker. Vi har glemt å skjelve. Tre måneder i karantene har gjort noe med oss.

Lei av smittevern

For å bli hele mennesker igjen og ikke la seg styre av den frykten som har gjennomsyret oss så lenge, deltar vi nå i en kollektiv rehabiliteringsprosess. Men vi gjør det på ulikt vis. Noen har så vidt begynte å gå små turer til butikken igjen, mens andre lever tilnærmet normalt. Det demonstreres, festes, bades og denne uken reiste også mange på ferie til Danmark. Det sto kø utenfor treningssentrene når dørene endelig åpnet. Vi vil ha livene våre tilbake. De fleste er lei av smittevern og frykt. En fjerdedel av befolkningen sier at de ikke lenger er like oppmerksomme på håndvask og avstand, viser en undersøkelse fra Opinion.

Frykt og tillit

Følelsene våre påvirker i stor grad hva vi mennesker tenker og tar oss til. Vi liker å tro at vi er logiske og fornuftige, men i realiteten er vi hovedsakelige impulsstyrte dyr som navigerer etter drifter og følelser. Og bak mer nyanserte følelser finner vi det mest grunnleggende, som er balansegangen mellom frykt og tillit.

Vår naturlige evne til å knytte oss til hverandre og å elske bygger på trygghet. Først da kan tillit vokse frem. Dette er vanskelig å forsere. Tillit må skapes og avhenger nettopp av erfaringer og levd liv. Omgang med trygghet og tillitsfulle medmennesker. I en tid hvor alle er redde vil vårt sanseapparat fange opp dette som en reell fare. Trusselen blir usynlig, noe som gjør den subtile bekymringen mer psykisk.

Sanselige nærvær

Det er vanskelig å avgjøre hvor stor risiko vi står ovenfor. Vår omgang med andre mennesker er ikke normalisert. Vi kan ikke komme for nær hverandre, ikke håndhilse, ikke berøre. Et hvert menneske er en potensiell risiko. Den informasjonen lagrer seg i hjernen vår. Hvem er nå vår venn eller fiende? Som kroppsterapeut er jeg trent til å lese bevegelse og pust. Det er en smertefull studie å se alle de redde kroppene som nå øver seg på normalitet igjen. Og også så utrolig vakkert å legge merke til de nye møtepunktene for nærhet.

For det sanselige nærværet finnes sterkt i oss nå. Vi møtes i nye kontrapunkt av behov og ønske om å bli sett og bekreftet. Våre radarer er mer aktive, blikket raskere til å legge merke til, ørene lytter klarere og årvåkenheten – den mikroskopiske oppjusteringen av årvåkenhet – gir også en eskalert intensitet.

Når livet trues på det mest basale som trygghet for liv og helse, inntekt til mat og hjem, blir også vår frykt styrt av energiske uttrykk. Mange fler er tatt i fartskontroller etter nedstengningen, det er rapportert om mer vold i hjemmene, økt forbruk av alkohol, økning av angst og depresjon. De som hadde det vanskelig fra før har fått det verre. Isolasjon er det mest skadelige man kan utsette et menneske for, både fysisk og psykisk.

Hellig vrede

Når det kommer sterke følelsesmessige uttrykk kan dette for noen oppleves ukjent og skummelt. Folk har havnet i slagsmål etter uenighet om smittevernsmessig avstand i kassakøen. Fargede mennesker har fått nok av rasisme og fellesskapets manglende vilje til å ta problemene på alvor. Artister som går konkurs og blir nektet å samle publikum. Raseriet og brølene er kraftfulle.

Men sinnet kan også ha en frigjørende kraft. Det er noe som heter hellig vrede. Det er verdt å lytte til hele historien til folk. Ikke bare det du tror du ser eller hører. Men også det du ikke hører er der. Da må vi begynne med å ta av oss våre etnosentriske briller og privilegerte ørepropper, og tre inn i andres erfarte ubehag. For vi er alle redde dyr når det kommer til stykket. Og noen har vært i større livsfare enn andre.