Roar Mikalsen

21

Riksadvokaten og ansvaret for forfulgte grupperinger

Til tross for at rusreformrapporten viser at forbudslinjen har et forklaringsproblem, og at det er statens ansvar å avklare et rettighetsbilde, forblir problemstillingen ignorert av politikerne. Brukerorganisasjonen AROD berømmer derfor riksadvokaten for hans prinsipielle tilslutning til avkriminalisering. Og fordi den politiske prosessen har sviktet, bes det også om føringer for folk som ønsker et menneskeretts forsvar.

Publisert: 16. jun 2020

Politiet har hatt en sterk, om ikke klartenkt, tilstedeværelse i debatten. Riksadvokatens høringssvar kom derfor som en overraskelse, for mens politidirektoratet, politiets fellesforbund, og narkotikapolitiforeningen (NNPF) er mer interessert i maktmidler enn fornuft, bærer dette innspillet bud om en instans som ser hva som er på gang. Det vitner om et embetsverk som har forberedt seg på paradigmeskiftet som kommer, og som derfor allierer seg med menneskerettstenking og solide rettsstatsprinsipper.

Som riksadvokaten selv sier: «Strafferetten må utvikles i lys av samfunnsutviklingen for øvrig. Rettshistorien gir flere eksempler på bruk av straff som, bedømt ut fra nåtidens forhold og verdivurderinger, er vanskelige å forstå». Og selv om riksadvokaten ennå ikke finner «grunnlag for å felle en slik dom over den gjeldende kriminalisering av egen bruk og besittelse av narkotika», blir det i lengden for dumt å fengsle folk opp til 21 år for virksomhet som er lovlig regulert i land vi kan sammenligne oss med.

Det gir rett og slett ingen mening at staten planlegger et regime hvor brukere skal kunne kjøpe av gangstere på Akerselva, men ikke kvalitetssikrede varer i amerikanske butikker, eller dyrke selv. Det gir heller ingen mening å fortsette folkeforfølgelse etter at premissene er tilbakevist. Og på grunnlag av den samme prinsipielle tenkningen som riksadvokaten selv legger til grunn, har organisasjoner på rusfeltet kontaktet riksadvokaten og bedt om en videre avklaring av rettighetsbildet til de forfulgte.

Uavklart rettighetsbilde

Rusreformutvalgets rapport er nemlig ikke bare nådeløs i sin kritikk av forbudslinjen. Den viser at de forfulgte grupperingene kommer inn under menneskerettighetenes beskyttelse, at staten har ansvar for å tilsikre rettigheter, og at videre analyser må gjøres.

Sett fra menneskerettighetenes perspektiv er det dette som er status for rusreformen.

Allikevel har ikke politikerne vært interessert. Hensynet til forbudstilhengerne veier tyngre enn ansvaret for menneskerettighetene, og på bakgrunn av dette har riksadvokaten vært i kontakt med organisasjoner for medisinske cannabisbrukere som føler seg overkjørt av den politiske prosessen. De har risikert liv og helse for å forholde seg til norsk lovgivning og er lei. Som gjort kjent i høringsrunden benytter derfor flere seg av nødrettsprinsippet og dyrker til egen bruk, og også «Social Club» ordninger har blitt etablert.

Akkurat som disse grupperingene har bedt riksadvokatembetet om nasjonale retningslinjer for de som ønsker å melde seg, ønsker Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) at riksadvokaten kommer med føringer for påtalemyndigheten i de saker hvor rekreasjonelle brukere, selgere, og produsenter kontakter politiet. Det er enormt viktig for rettsstaten at samtlige rettighetsbilder blir klarlagt, og det er de forfulgte grupperingers håp at riksadvokaten har den integritet som skal til for å ta et oppgjør med fortidens synder

Riksadvokaten etterlyser selv en mer inngående vurdering, en som ser nærmere på paradokser politiet blir stilt overfor, og embetet kan med god grunn slutte seg til de forfulgte grupperingenes krav. De vil jo det samme som ansatte i påtalemakten: De vil forsikre seg om at landets lover er innenfor de rammer som menneskerettighetene og sunn fornuft definerer, slik at lov og rett og rett og galt er mest mulig to sider av samme sak. De vil betrygge landets innbyggere om at vi har et rettsvesen som ærer sine forpliktelser til de forfulgte, og de vil bygge en bro over den avstand som består mellom enkelte og reformbevegelsen.

Det er deres påstand at en menneskerettslig analyse, riktig utført og forstått, vil hjelpe oss alle å se klarere. Ingen er tjent med den uklarhet som råder. Og fordi den politiske prosessen så lenge har oversett et rettighetsbilde vurderer stadig flere brukere, produsenter og selgere å melde seg.

Føringer for menneskerettsaktivister

AROD har derfor bedt riksadvokaten om et rundskriv som klargjør påtalemyndighetens ansvarsbilde i de tilfeller hvor narkotikaforbrytere gjør gjeldene menneskerettighetenes beskyttelse. Vi ber i dette om at riksadvokaten minner medarbeiderne om sitt konstitusjonsetiske ansvar, slik at politi- og påtalemyndighet stiller seg bak kravet om et effektivt rettsmiddel og tilrettelegger for oppfyllelsen av rettsstatens garantier.

Dette ikke bare for å sikre lenge ignorerte rettigheter. En annen konsekvens av status quo er den ødeleggende effekten som et oversett rettighetsbilde har for statens autoritet og tjenestemenns moral. Politi- og påtalemyndighet er jo mer enn noen annen etat avhengig av forankring i sunne verdier, ellers er ringvirkningene katastrofale, og dagens regime er i strid med etiske retningslinjer og Rundskriv nr. 3/2018 (kvalitetsrundskrivet).

I dette skrivet «understrekes at det ved politiets og påtalemyndighetens straffesaksbehandling skal legges til rette for etiske refleksjoner og faglige motforestillinger». Videre, i de etiske retningslinjene, finner vi maktens mest grunnleggende krav:

«Enhver medarbeider i påtalemyndigheten skal opptre på en måte som fremmer en rettssikker og tillitsvekkende strafferettspleie i samsvar med lov og rettsorden. Referansen til lov og rettsorden er ment å skulle dekke alle regler og retningslinjer som er gitt i eller i medhold av lov og Grunnlov. Også folkerettslige regler som norske myndigheter er forpliktet etter, er omfattet. Rettsorden omfatter dessuten grunnleggende verdier og prinsipper som en rettsstatlig strafferettspleie bygger på, herunder rettssikkerhet, likhet for loven og individets grunnleggende frihet og autonomi.» 

Det lyder fint på papiret, men dette er altså ikke status. «Rettssikkerhet, likhet for loven og individets grunnleggende frihet og autonomi», eller «etiske refleksjoner» rundt dette, har vært ikke-eksisterende på ruspolitikkens område. Og når man ser på kontakten organisasjoner har hatt med ansatte i direktoratet og etaten ellers, er det tydelig at politiet ikke ønsker dette. En ukultur har fått utvikle seg hvor et overdimensjonert fiendebilde setter dagsorden og ingen vil se nærmere på forutsetningene for antagelsene. Til tross for dette er arbeidsinstruksen klar. Som riksadvokaten sier om mål og verdier:

«Hovedmålet for Den høyere påtalemyndighet er å bidra til redusert kriminalitet ved målrettet og effektiv straffesaksbehandling, samtidig som kravene til høy kvalitet og rettssikkerhet ivaretas. Strafferettssystemet, inkludert vår egen oppgaveløsning, skal til enhver tid tåle et kritisk lys. Det humane preget på strafferettspleien har en egenverdi som må beholdes, og rettssikkerhet i vid forstand er av avgjørende betydning.»

Det er derfor, som riksadvokaten anfører, «ingen grunnleggende konflikt mellom god kriminalitet-bekjempelse og menneskerettigheter». De to følger som ett av en forståelse som bygges over tid, og vi er som samfunn modnet dit at vi må ta inn over oss i hvilken grad straffesporet har feilet.

Spliden i politiet

Dette er en betent problemstilling og et rundskriv om retten til effektivt rettsmiddel (og statens plikt til å realisere dette) vil mulig irritere noen. Dog, det vil være et naturlig skritt videre. For det første, riksadvokaten vil tydeliggjøre nok en problemstilling og et prinsipp som må ha «en tung forankring» om man skal opprettholde en human, liberal rettstat. Dette var av stor betydning for riksadvokatens prinsipielle tilslutning til rusreformutvalgets forslag om å fjerne straff. Og det prinsipielle bør ikke veie mindre når det kommer til rettighetene til de forfulgte grupperingene, selv om frontene i politiet blir tydeligere.

Det at etaten er splittet mellom de som forstår at forbudslinjen har utspilt sin rolle og de som vil beholde straff er heller ingen grunn til å utsette et oppgjør. Tvert imot, det er i seg selv nok en grunn for å kartlegge et underliggende rettighetsbilde. Klarere føringer på menneskerettsområdet vil helt sikkert være opprivende for mange, men det vil også være helbredende for den splid som har fått utvikle seg.

Det er jo til syvende og sist ikke mye å lure på. På den ene siden står politifolk som LEAP, de som innser at narkotikaloven har gjort vondt verre, at den kanskje til og med alltid har manglet livets rett, og at den har ruinert politiets gode navn og rykte. Disse står på stortinget og ber politikerne om hjelp, da den gjennomsnittlige politimann følger straffesporet på autopilot. På den andre siden står NNPF, de som vil ha straff for bruk og inntil 21 års strafferammer for delaktighet i det illegale markedet—og erkjennelsen de bygger argumentene på sier nok.

NNPF starter med forskjellig tankegang for alkoholbrukere og cannabisbrukere—én som bygger på liberale prinsipper og en annen som bygger på totalitære. Det er å merke seg at denne dobbeltmoral er basert på fordommer, ikke fornuft. Allikevel, de baserer seg ikke bare på absurd logikk, én bygd på et overdimensjonert fiendebilde og reversert frihetspresumpsjon, men forvrir tilbuds- og etterspørselsproblematikken over til en offer- og overgriperkontekst. Derfra ignoreres den dehumaniserende effekt og de fryktelige konsekvenser som det narkotikafrie samfunnsidealet har hatt og til liten evidensbasert nytte.

Det er psykologisk forståelig at forbudstilhengerne holder på sitt. Frykten for det ukjente er stor, men det er godt dokumentert hvordan et menneskerettighetsperspektiv er uforenelig med dette. Menneskerettigheter fordrer i stedet en ruspolitikk som er preget av langt mer helhetlig tenkning, slik LEAP ønsker, og støtte til NNPF er derfor betegnende for den ukultur som har fått bre om seg.

Det er jo langt ifra sikkert at et rettighetsbilde kan defineres innenfor rammene som forbudslinjen legger opp til. Til tross for dette, fortsetter politiet i sitt daglige virke ukritisk forfølgelsen av lovbrytere og vi ser på den kognitive dissonans som oppstår når menneskerettigheter kommer på bordet hvilken makt forbudsideologien har over ansatte.

Politi- og påtalemyndigheten er sånn sett, akkurat som de forfulgte grupperingene, offer for en større massekraft som samfunnet må finne en vei ut av. Den offentlige panikken som utvalget dokumenterte fortsetter å prege individuelle sinn, og riksadvokaten kan nå gjøre en viktig innsats i forhold til dette.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere