Roald Iversen

19

Frelse for alle mennesker? Hva mener biskop Nordhaug?

Det hører med til sjeldenhetene i dag at biskoper i Norge bruker tid på å tenke gjennom viktige teologiske spørsmål for så å skrive ned det de har tenkt, i bokform eller i en fagfellevurdert fagartikkel. Biskopen i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, har gjort noe med det.

Publisert: 14. jun 2020

En biskop skriver

Han har skrevet ei bok om kristendommens forhold til andre religioner, eller rettere: om sitt forhold til andre religioner ut fra sin tolkning av evangeliet. For det bør han i all hovedak få ros.

Wolfgang Iser, litteraturteoretiker, har skrevet om den implisitte leser, leseren som ikke nødvendigvis er identisk med forfatterens intenderte leser, men den leseren man møter gjennom å analysere teksten.

Mitt inntrykk som leser er at denne boka er skrevet for et allment publikum, ikke for fagteologer. Det kan man se av at referanser til Bibeltekster finnes, men ikke til sekundærlitteratur. Referanser til sekundærlitteratur er i all hovedsak gjengitt med forfatterens egne ord, ikke som sitater med sidereferanser slik det er vanlig i fagbøker. Det finnes ingen innholdsfortegnelse og heller ikke noe stikkordsregister. Fremmedord er regelmessig oversatt. Språket er enkelt og lett tilgjengelig. Tonen er åpen, vennlig og eksplorativ. Resultatet er at mange vil kunne lese denne boka med utbytte. Det er bra.

70-talls teologi

På side 117 forteller biskop Nordhaug at han studerte teologi på 70-tallet, og det er noe ved analysgrepet hans som jeg tenker ville vært okei da, men som blir litt for enkelt for meg i dag. Det jeg tenker på, er at Nordhaug velger å føre diskusjonen mellom kristendommen og andre religioner gjennom fire hovedtermer: eksklusivismen, inklusivismen, pluralismen og partikularismen. Dette gjennomfører han fra begynnelse til slutt. Fra en side sett kan man   se det som en styrke ved boka.

Svakheten, slik jeg ser det, er at dette fortellergrepet (analysegrepet) ikke greier å fange opp mye av den moderne diskusjonen om religionsteologi.

Jeg savnet Nininan Smart, nestoren blant religionsteologene, på litteraturlista, og jeg savnet et innspill til den store diskusjonen med ny-ateistene, som mange kristne ville inkludere i ”de andre”. 

 

Analysegrepet

Eksklusivismen legger vekt på at Jesus er Guds Sønn og hele verdens frelser og ingen annen religiøs leder eller profet kan være hans like. De som avviser det kristne budskapet, er på vei mot fortapelsen (s. 12 f).

Inklusivismen legger vekt på at selv om Jesus er Guds Sønn og verdens frelser, så kan Gud ha åpenbart seg også i andre religioner enn den kristne, og skaperverket, hvor Gud har åpenbart seg, er tilgjengelig for alle, uavhengig av religion eller livssyn. Han viser blant annet til den tyske teologen Wolfart Pannenberg (s. 20, som ikke finnes på litteraturlista) som har argumentert for at den frelsen som gis oss gjennom Jesu død og oppstandelse, kan omfatte mennesker utenfor den kristne kirke. Nordhaugs forlengelse av denne tanken er at evangeliet, særlig for dem som ikke fikk høre det mens de levde, må bli forkynt for dem etter døden (s. 23)

Pluralismen, som Nordhaug knytter til den katolske teologen Paul Knitter, er en form for panteisme: Gud er tilstede i alt. Når kristne kaller Jesus Guds sønn, er det å forstå som et symbol for en bestemt troserfaring som de første kristne gjorde, nemlig at det å møte Jesus var å møte Gud. Jesus viser oss Gud som far. Men han er alle menneskers far, ikke bare de kristnes. Det viktige blir å fremme god dialog og toleranse.

Partikularismen, som biskop Nordhaug særlig knytter til to navn, George Lindbeck og  Francis X. Clooney (s. 29-34, som i likhet med Pannenberg heller ikke finnes på litteraturlista) vektlegger at enhver religion har sitt eget språksystem og strengt bare kan forstås innenfra dette språksystemet. Sammenligninger mellom religioner blir umulig. Den andre av disse to, Clooney, vektlegger særlig dialogen med representanter for andre relioner enn ens egen, ikke for å finne ut hvilken religion som er mest sann, men for å lære hva som er viktig innenfor hvert enkelt trosunivers.

Med dette fortellergrepet drøfter biskop Nordhaug en rekke bibeltekster ut fra forestillinger og begreper som ”trossannheter”, ”frelsesplan”, ”evig fremtid”,  ”fortapelse”, ”dom”, ”alle tings gjenopprettelse”, ”om å ta imot eller avvise frelsesbudskapet”, ”de unådde” etc. Han diskuterer på hvilken måte vi kan leve sammen i et flerreligiøst samfunn og samtale med mennesker som tilhører en annen religion enn den kristne, både i form av offisielle dialoger mellom fagteologer og i dialoger mellom naboer i et lokalsamfunn. Han diskuterer om man kan be sammen uten å bli absorbert i en form for synkretisme og om nattverdfellesskap med andre enn kristne er mulig.

Alternative lesemåter

I noen av diskusjonene tenker jeg at han litt for raskt finner sitt svar gjennom en konkret bibelhenvisning, uten å gå veien om å diskutere mulige alternative fortolkninger av bibelteksten. Et eksempel er bibelordet: ”Ingen kan komme til Far uten ved meg” (Joh 14, 6). For pluralisten vil et slikt ord være en anstøtssten, sier Nordhaug. Pluralisten kunne nok ønske at formuleringen var litt rundere, men det er ikke så enkelt å få til en mer åpen fortolkning, sier Norhaug.

Problemet for meg er at biskop Nordhaug ikke fortolker teksten, han bare siterer den. Hans egen implisitte fortolkning av dette sitatet nedfelles ikke i teksten.  

Jeg tenker at nettopp i Johannesevangelitets tekster hvor Jesus så tydelig artikulerer at han ikke taler på egne vegne, men på vegne av Far som har sendt ham, kunne et slikt Jesus-ord (Joh 14,6) åpne for en samtale om at teksten kanskje ikke handler om eksklusivismens eksklusivitets-forestilling, men om det gudsbildet som Jesus representerer (hvem er Far?) , og som man bare får tilgang til gjennom ham (Jesus). Det kunne bli en samtale som ikke stengte representanter for andre religioner ute, men snarere inkluderte dem.

Også andre steder savner jeg åpning for at alternative tekst-fortolkninger kan være mer åpnende for dialog enn lukkende. Dette aspektet er i liten grad framme i biskop Nordhaugs bok. 

De to siste kapitlene i boka er viet hhv. en diskusjon med Jan-Olav Henriksens pragmatiske teologi og en diskusjon om Den norske kirkes nye kirkeordning. Av disse to kapitlene virker det siste kapitlet mest gjennomarbeidet. 

Halvor Nordhaug: Men hva med de andre? Kristendommen og religionene. Vårt Land Forlag 2020, 150 sider.

Roald Iversen

PhD i teologi

1. am. MF

 

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere