Verdidebatt

Jøde og palestiner i Israel

Konflikten mellom palestina-araberne og Israel er en aktuell sak. Det går ikke en dag uten at vi hører og ser noe om denne konflikten i media. Nå er det Israels innføring av israelsk sivil lovgivning fra 1.juli i område C i Jordandalen som kaller på de store overskriftene i vestlig media.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Siden tidlig i 60 årene har vi gjennom media fått høre om palestinerne sin kamp mot Israel. Norge har engasjert seg sterkt i konflikten mellom palestinerne og Israel. I den forbindelse har Norge hatt ledervervet i giverlandskomiteen. Giverlandsgruppen for Palestina ble etablert i 1993 etter den første Oslo-avtalen og har som mål å legge et institusjonelt og økonomisk grunnlag for en forhandlet to-statsløsning.

Palestina er i dag en delvis anerkjent stat. Landet har siden 2012 vært en «observatørstat uten medlemskap» i FN.

Palestinas frigjøringsorganisasjons (PLO) nasjonalråds (PNC) proklamerte uavhengighetserklæringen om Palestina i eksil i Algerie 15. november 1988. På dette tidspunktet var PLO forvist fra Libanon og PLO hadde ingen kontroll over noe territorium. Palestinerne sine krav er å underlegge seg Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem, også kalt de palestinske territoriene. Jerusalem er erklært som hovedstad, men president og parlament holder til i Ramallah.

Et betimelig spørsmål i denne saken er hvem er det som er faktisk er palestiner og hvilket landområde er Palestina.

Palestiner er opprinnelig navnet på folkeslaget som brukes i semittiske språk, old-egyptisk Prst, Assyrisk Palastu, og det gammelhebraiske Plishtim, hvor det sistnevnte også brukes i Bibelen for å beskrive filisterne som var jødenes verste fiender. Plishtim betyr invasjon og har ikke arabiske røtter. Filisterne hadde sitt opphav fra det minoiske og mykenske folket på Kreta. Filistrene forsvinner ut av historien flere hundre år før Kristus blir født.

Historien forteller oss videre at keiser Hadrian brukte denne betegnelsen etter det siste opprøret fra jødene var slått ned i år 135. Det området hvor jødene hadde styrt og bodd i Israel/Judea i lange tider var nå blitt en romersk provins. Etter denne hendelsen har forskjellige ledere og land styrt disse områdene. Den lengste perioden vi finner i denne historien er det ottomanske imperium som styrte i dette området fra 1517 og fram til 1917.

Fra sionistbevegelsen begynte sin virksomhet i Europa i slutten på 1800 tallet ble Palestina identifisert som hjemlandet til jødene. Videre fra 1920 etter oppgjøret etter 1.verdenskrig ble jødene oppfordret til å bosette seg i Palestina og få statsborgerskap der. Jøden fikk altså en legal eiendomsrett 24.-25.april i San Remo som var og fortsatt er bindende folkerett.

Da staten Israel ble gjenopprettet i 1948 ble innbyggerne i området israelere. Ingen arabere gjorde da krav på å bli benevnt som palestinere.

Går vi kort tid tilbake i historien var det palestinske folket i PLO sin grunnlov (charter) beskrevet som en del av den arabiske befolkning. I 1968 da Yasir Arafat overtok ledelsen ble dette endret til en egen nasjon. PLO gjorde i 1996 et intensjonsvedtak om at PLO-charteret skulle endres slik at staten Israels utslettelse ikke lenger var noe uttalt mål, men dette intensjonsvedtaket ble aldri fulgt opp, og 8 år senere er PLO-charteret fortsatt uendret.  Charteret ser også på Israels opprettelse som ulovlig og ugyldig og godkjenner ikke de historiske vedtak som er gjort om dette landet.

Etter krigen i 67 begynte FN å omtale områdene som Israel tok i Judea og Samaria (Vestbredden) som «okkuperte områder». I 1973 utvidet FN dette til «rettighetene til de arabiske statene og folk hvis territorier er under fremmed okkupasjon». I 1977 var det endret til «palestinske og andre arabiske territorier okkupert fra 1967». Språkbruken viser at FN over en 10 års periode skiftet oppfatning av hvem som var eiere av de territoriene som Israel angivelig okkuperte. (Israels land etter internasjonal lov, Bjørn Hildrum).

All historie viser at Palestina egentlig var knyttet til jødene. Palestinamandatet fra oppgjøret etter 1.verdenskrig er et godt eksempel på dette.  I dag blir mye av historiens realiteter utelatt og «sannheten» blir ofte en politisk sannhet uten fotfeste i virkeligheten. Araberne har tatt over identiteten som palestinerne og har fått store deler av verden til å tro at det er Israel som  hindrer dem det landet de mener de har historisk  rett og krav på.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt