Tanker rundt reiseliv

Mine aktiviteter forutsetter at jeg er mye borte, og savnet av venner og familie kan til tider være enormt. Likevel fortsatte jeg i bransjen. Jeg trengte friheten -, dette var min arena. Det var her jeg fikk brukt mine språk og øvrige kunnskaper Det var her jeg kunne være til stede for andre slik jeg kan like å være det. Jeg kan med stor glede hevde at jeg mer enn gjerne var og vil være et service- menneske.

I min rolle som arbeidsgiver, som turoperatør, som guide og reiseleder har det betydd mye å se alt som ble til i farvannet av mine aktiviteter. Vi skapte kvinnearbeidsplasser på avsidesliggende steder: gull verdt for mødre! Vi kunne glede oss over hoteller som fikk gjester, busselskap som fikk oppdrag, guider på jobb osv. osv. Mange var involvert i våre aktiviteter.

Jeg satset mye. Dette var livet mitt. Og vi visste at vi skapte verdier.  Vi produserte minner for livet.

Verden er nå rystet i sine grunnvoller. Store næringer ligger nede med brukken rygg. Reiselivsindustrien er lammet.

Ingen ville komme på å si at en jobb i reiselivet er samfunnskritisk. Nei, det handler ikke nødvendigvis om å drive livreddende virksomhet. Likefullt har vi underveis mer enn en gang møtt mennesker i nød. Og vi har fått telefoner fra gjester som har sagt at de hadde ikke vært i live om ikke vi hadde vært der for dem. Reisen er en sosial arena .For enkelte handler dette om liv og død: «hadde ikke du pratet med meg hadde jeg hoppet over rekka. Du var der og hjalp meg».

I møte med mennesker har jeg mer enn en gang opplevd at vi kanskje spiller en større rolle enn vi tiltror oss selv. Jeg kjenner mine reiselivskollegaer og vet at de utfyller funksjoner langt viktigere enn de selv aner. Vår reisebedrift blir ikke  tildelt offentlige støttepakker.

Denne våren har vi mistet alle våre oppdrag . Jeg tenker med sorg på samarbeidspartnere i samme situasjon.

Våre utgifter er ikke åpenbare. Vi har bare satset alt vi har.

Årtier med kompetanse er satt på vent. Statsministeren må gjerne si at vi må finne annet å gjøre..

Kanskje det er på tide at vi innser at vi har mer enn olje i landet vårt. At vi har et  land som kan være til glede for mange. At vi kan bygge mer enn oljeinstallasjoner - at kysten vår, fjordene våre, fjellene våre representerer enorme verdier for rekreasjonsindustrien.

Og forvalter vi dette riktig har vi ressurser som fornyer seg fra år til år.

Reiselivsnæringen har i Norge hatt dårlige kår. Oljenæringen har sett seg blind på egen fortreffelighet og vår rikdom har ofte blitt plassert i håpløse prosjekter hvor som helst på kloden.

Vi må se hva vi har. Vi må gjenvinne selvrespekten.  Reiseliv handler mye om å vise oss selv fra vår beste side, og ellers om alt som gjør livet verdt å leve.

Og hva blir det med oss om ingen skulle besøke oss? Hvordan skulle vi da vite at vi lever i verdens beste land?