Med Gud på sin side

Tor Andreas Undheim vet visst på hvem han tror. Han har sågar i pinsen fått direktemelding fra Vår Herre selv om hvordan saksforholdene egentlig skal forstås, og dermed implisitt fått Guds autorisasjon til å maktfullt beskrive hvor jeg faktisk hører hjemme her. Dvs i utakt med sannhetens ånd selv: Et snedig hersketeknisk grep fra Undheim. At han refererer til konkrete «svar fra Vår Herre» for å legitimere egne agendaer og distansere seg til den han er uenig med er direkte grovt. Her stiller han uhemmet Gud, det gode og sannheten på sin side i det varierte fellesskapet. Og fra dette arkimediske punkt distanserer han seg så effektivt fra meg, som i hvert fall ikke finnes på samme pluss-side her. Han spiller samtidig på andre leseres tro og tekstassosiasjoner, så den nedsettende virkningen kan få kollektiv og desto sterkere effekt.

Å ha orden i sin gudsforestilling er greit nok - for all del; men en bør dog evne å skille mellom denne og Gud selv. Å motta kritikk for ens gudsforestillinger og for enkelte konklusjoner er ikke det samme som å avvise eller kritisere Gud eller noens intensjoner som kan være gode nok. Undheim gjør det for enkelt for seg når han sidestiller sin bestemte måte å lese bibelen på med Guds levende ord, slik Gud selv vil at det skal leses: At hans konklusjoner har tekster fra bibelen som utgangspunkt betyr dog ikke med matematisk konsekvens at konklusjonene er gyldige. Det ser virkelig ut som at premissene i Undheims teologi hentes ut fra allerede foretatte og fastlagte konklusjoner: Vi ser altså ut til å være vitner til en selvspeiling i tekstbemøtningen. Undheim overser flere ting, ikke minst subjektiviteten som vi alle for øvrig er preget av. Men det går jo an å bevisstgjøre seg dennes virkning og i hvilken grad den preger oss? Det er nemlig godt mulig å tenke over sin egen tenkning, og vite at det er nettopp jeg som nå tenker om Gud, medmenneske og teologi? Vi er alle del i bias, også hva gjelder teologi og antropologi. Dvs en predisposisjon til bibelen til fordel for en idé, en sak eller en forestilling; altså en viss forutinntatthet. Det finnes dermed alltid tilstrekkelig med bibelteoretiske utlegninger som tenderer til å støtte de teorier man selv identifiserer seg med. Og disse utlegningene anses så som den bibeltro/bibelske. Når det så faktisk er slik, så bør man kanskje møte tekstmaterialet i bibelen med en viss forsiktighet, og hverandre med desto mer respekt og nestekjærlighet? Undheim fortjener kritikk fordi han forsøker å innbille oss at hans teologiske ytringer følger som nødvendige konsekvenser av sann tro. Lidenskapen driver oss som kjent til tastaturet og handling, men dog kan fornuften styre handlingenes retning? Men det var dette forstyrrende elementet med modig og sunn ettertanke, da.

Det kan muligens være verdt å påminne om at hovmod i Gudsforholdet fører til nedbrytning av nesteforholdet. Det rette Gudsforhold er nemlig alltid sammenbundet med det rette nesteforhold. Det gode består ikke i regeltroskap, men i hjertets erkjennelse og dermed i holdninger og handling. Den etiske og trosmessige forpliktelse er to sider av samme mynt, de er sidestilt (!). 

Gud vil ikke ha offer og seremonier, men praktisert nestekjærlighet og modig tilstedeværelse: Sette fri fra maktmisbruk, undertrykkelse, destruktive strukturer og bånd; og ofte nettopp der engasjementet koster. Men intet er sant, intet er reell kjærlighet, før det også er virkeliggjort - oppfylt. Og det har alltid en pris. Jesus kom nettopp for å oppfylle. Å være en troende underveis handler altså om holdninger og aktiv nestekjærlighet, ikke om bibeltroskap.

Jesus satte aldri opp det kjennetegn at vi skal være bibeltro eller ikke, men å kjennes på gjerningene. Det handler om gjerning, ikke utenatlæring av teologiske huskelister. Apropos fra en Jesusfortelling: Det var den som handlet som faktisk oppfylte farens vilje. Ikke den som sa ja, men dog ikke gjorde noe. Det handler m.a.o. aldri om hva vi hevder - uansett hvor riktig det er på papiret og på prekestolen, men om hva vi gjør. For våre handlinger taler høyere og tydeligere enn det vi sier.

Etikken er som nevnt før troslærens iboende side, disse to kvalitetene kan aldri løsrives fra hverandre; desto mer betinger de hverandre. Gud omfavner og gjør trygg, ja vel. Men Gud uroer også gjennom å lokke ut i det ukjente, ref. Abraham. Alt for mange er dog opptatte av det første, det å ha og trygge status quo og sannheten, av makt, kontroll og trosidyll: Og det viser seg om og om igjen at den rette lære er viktigere enn aktiv nestekjærlighet og medmenneskelighet. Enkelte mener visst at de beskytter seg selv mot den hellige uroen gjennom å beskytte sin gudsforestilling. Men noen av oss tror ennå at Gud passer på oss. Det handler om å være, ikke ha. Vi ser fra Abraham at Guds kall ut i uroen og det ukjente dypest sett var et kall hjem til Ham: Det handler om å våge å gå veien: Meningen med livet? Lev det!

Til slutt: Arroganse, tiende tale, ropende taushet og herskerteknisk maktmisbruk fra kristne skal man dessverre aldri lete lenge etter; det er trist nok et vanlig fenomen. Det ligger alt for mange ofre i grøftene etter noen som har sett lyset; de ender påfallende ofte med å spre mørke. Hadde jeg ikke vært av jødisk ætt eller ennå hatt reminisenser av en viss besinnelse intakt, så ville jeg brukt den klassiske polemiske manøveren og kalt Undheim fariseisk. Men dette eldgamle kristne misbruket av begrepet «fariseer» skyldes en sveipende, overfladisk generalisering som overhodet ikke har noe med fariseerne qua teologisk gruppe som sådan å gjøre. NT er for øvrig en dårlig lærebok hva gjelder jødisk troslære.

Det må innrømmes at jeg av semantiske grunner dessverre har mer og mer problemer med å kalle meg kristen. Det skjer for meget av negative forhold, alt for meget. Det teologiseres imperativt og teoretisk der man bør være evangeliet, og det ties eller sperres der ord burde åpne og inkludere. Måten annerledestroende og kritikere blir møtt med bærer dessverre ikke sjeldent preg av alt annet enn det Kristus gjorde og virkeliggjør; gjerne forkledd i de beste gevanter hentet fra det kristne kostymelageret. Jeg er sliten og lei av alt dette; det er drepende og åndsløst. Men det er jo en annen sak.