Anita Reitan

2

Med vandreskoene på

Å gå pilegrim har åpnet mange dører for meg. Pilegrimsvandringen har tatt meg med til nye steder langt unna allfarvei og gitt meg mange gode opplevelser, men det er den indre vandringen som har overrasket meg mest.

Publisert: 9. jun 2020  /  1312 visninger.

Sommeren står for tur. Det blir nok en annerledes sommer for mange, meg selv inkludert. Utenlandsreiser og ferieopphold måtte skrinlegges, og nye ferieplaner ble lagt i all hast. Men en ting står ved lag for min del, den årlige pilegrimsvandringen. Jeg kan nesten ikke vente til jeg igjen får knytte på meg vandreskoene, ta på meg den tunge sekken og vandre av gårde. Jeg som var på full fart inn i Turistforeningen for fem år siden, slo helt kontra og gikk bokstavelig talt en annen vei. Jeg slo fra meg den norske fjellheimen og valgte heller åker og eng. Jeg byttet ut rødmerkede T-er med Olavskors og valknuter. 

Det er vanskelig å forklare hva som fikk meg til å endre kurs, men det oppsto helt klart noe inni meg. Noe uventet og annerledes. Noe helt nytt. En lengsel det ikke var mulig å skru av eller endre. Lengselen trakk meg ikke bare mot kirker og gudstjenester, den trakk meg også ut på leden. Gjennom en hel sommer kjente jeg på en dragning mot å vandre. Ikke hvor som helst, men mot Nidaros. Jeg som verken hadde vært spesielt opptatt av Nidarosdomen eller Trondheim, fikk nå en voldsom trang til å vandre den veien. Å få gå til den største kirken av dem alle, ble nå plutselig usedvanlig viktig, og jeg klarte ikke å komme på en eneste grunn for at jeg ikke skulle gjøre det. Det at jeg ikke hadde erfaring med å vandre, kjente til andre pilegrimer eller historien, prellet bare av. Og en søndag i august klarte jeg ikke lenger å stå imot. Da reiste jeg inn til Oslo med sekk og vandresko. Jeg startet dagen i Oslo domkirke lettere skjelven. Jeg tente et lys i globen og ba en stille bønn om at vandringen skulle lykkes. Deretter gikk jeg til ruinene av St Halvardskatedralen, pustet dypt inn og tok fatt på leden. Siden har jeg vært på vandring.  

 
Å gå pilegrim handler om så mye mer enn å gå mot et mål. Det handler bokstavelig talt om å være på vandring, både ytre og indre sett. Jeg har vandret langt nå, skal straks ta fatt på Dovrefjell, men denne lange vandringen kan allikevel ikke måle seg med min indre vandring. I mitt indre har jeg gått hundrevis av mil de siste årene, så langt at jeg tidvis ikke har kjent meg selv igjen. Og underveis har hodet mitt blitt fylt av ulike spørreord som hva, hvor og hvordan. Hva er det jeg søker og hvor kommer denne dype lengselen ifra? Og hvordan startet egentlig denne vandringen? Er det virkelig slik at vi alle bærer på et frø som venter på å få spire? Et lite sennepsfrø som kan vokse seg sterk og slå rot hvis du vanner det og gir det næring? Var det det jeg gjorde da jeg forsiktig startet med kirkegang og pilegrimsvandring. Ga jeg frøet næring og gode vekstvilkår? Men hva med lengselen? Ble den påvirket av dette påfyllet, slik at det ble en symbiose mellom næring, røtter og lengsel?  

Det som har fascinert meg mest med min indre vandring er nettopp denne dype lengselen. En sterk dragning jeg verken hadde krefter eller evner til å stå imot. Den var så sterk og overlegen at jeg lot meg overvinne og lede inn på denne veien, denne vandringen. Og da jeg gjorde det var det som om veien var ferdiglagt, at alt lå klart. Det er vanskelig å forklare det på annen måte, men alt kjentes naturlig og riktig. Til tross for at det var en ukjent vei i et helt nytt terreng. På linje med den ytre vandringen, ble jeg ledet trygt videre. Ikke via pilegrimsmerker på husvegger og i trær, men via en sterk indre overbevisning i form av den dype lengselen.  

Når jeg vandrer langs leden så kan jeg av og til gå feil. Det er ikke alltid jeg er like oppmerksom og da kan jeg havne på avveie. Hvis jeg virkelig hadde kommet bort, håper jeg noen hadde gått ut på leting etter meg, funnet meg og tatt meg med hjem. Og i dette bildet kan min indre vandring speile seg i den ytre. Da jeg for første gang gikk inn dørene i min egen lokale kirke, ble jeg overveldet av en følelse av å få komme hjem. Til et hjem jeg aldri tidligere hadde satt mine føtter. Men jeg kjente det intuitivt at det var her jeg skulle være. Det var underlig, for jeg hadde ingen opplevelse av at jeg verken var på avveie eller hadde gått feil, men jeg hadde allikevel kommet hjem. Akkurat som en liten sau kan bli funnet av sin gjeter og båret hjem til flokken sin, kom jeg hjem til min.  

Min vandring har åpnet mine øyne for at det finnes mer i livet enn det jeg tenkte tidligere. Jeg har blitt tvunget til å se livet fra en annen side enn før. Jeg har gått tilbake på standpunkt og jeg har satt føttene mine på ny grunn. Jeg har måttet revurdere mitt tidligere livssyn og jeg har funnet styrke på et sted jeg tidligere ikke trodde fantes. Selv naturen er annerledes nå. Der jeg tidligere så blasse farger, er nå fargene klare og vakre. Selv gresset er grønnere. Så når jeg nå skal ta fatt på min videre vandring, skal jeg bruke øynene godt og ta inn alle inntrykk. Jeg skal lytte til naturen, legge merke til blomster, dufter og skiftende vær. Jeg skal ha dype samtaler med medvandrere på rolige stier og jeg skal bli overveldet av sterke møter med nye mennesker. Jeg skal også lytte til mitt indre, vandre i stillhet og kjenne at jeg faller til ro. Kjenne at det indre tempoet sakte roer ned og at jaget etter å prestere slipper taket. Jeg skal igjen føle på tilstedeværelsen av noe mer, noe som er enklere å oppdage på vandring enn i hverdagen. Men jeg skal aller mest kjenne på en sterk takknemlighet over å ha funnet denne veien. Jeg er i dag veldig glad for at jeg tok fatt på pilegrimsleden den dagen i august, at jeg turte å velge en annen vei. For den dagen ble jeg en pilegrim. Et menneske på vandring. Og mitt største ønske i dag er at jeg for alltid kan få beholde vandreskoene på.   

 
Anita Reitan

Lørenskog

 
 

 

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere