Bernt Torvild Oftestad

119

TO UTGANGER

Biskop Halvor Nordhaugs bok: Men hva med de andre. Kristendommen og religionene (Vårt Lands forlag, u.årst.) har utløste debatt. Nordhaug tar opp spørsmål, som troende og folk i kirkens periferi har slitt med. Og han gjør det på en gjenkjennelig og empatisk måte. Hvem er «de andre»? Det er de som ikke har hørt evangeliet eller på et eller annet vis møtte det på en forkvaklet måte. Men «de andre» er også de som har sagt nei til frelsen i Kristus. Gis det tross alt en mulighet for disse? Bakgrunnen for spørsmålene er den kirkelige læren om de to utganger på livet.

Publisert: 3. jun 2020

Nordhaug anvender og drøfter utbredte religionsteologiske modeller for å ordne de ulike oppfatninger av menneskers evige skjebne (eksklusivisme, inklusivisme, pluralisme, partikularisme). Han er også innom enkelte teologer og tar frem noe fra katolsk lære. Hans perspektiv er tydelig (ny)protestantisk. Men er det ikke noe som mangler i Nordhaugs fremstilling? Jeg opplever det slik. Det er verd å påpeke at frelse og fortapelse, himmel og helvete er temaer som ikke kan skilles fra spørsmålet om det onde og den onde. «Fri oss fra det onde», ber vi. Religionsteologiske modeller kan gi «administrativ» oversikt over ideer, men fører ikke uten videre inn i de teologiske, metafysiske og eksistensielle grunnspørsmål som utløses, når det er tale om frelse eller fortapelse.  

Gud «vil at alle (min uth.) mennesker skal bli frelst .. » (1 Tim 2,4). Men på dommedag skiller Jesus ut en gruppe mennesker og konfronterer dem med deres liv, og  han fordømmer dem med ordene: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans» (Matt 25,41). Utfordringen vår er å forstå denne tilsynelatende motsigelse mellom Guds universale vilje til frelse og hans dom over noen til fortapelse. Hvilken gudstanke ligger bak den kristne tro på frelsen i Kristus? Med gudstanken følger spørsmålet om virkelighetssyn.                                                                                    

I følge Bibelens lære og vår trosbekjennelse har Gud skapt alt. (1 Mos 1 og 2; Sal 115, 15; 134, 3) Om det er mangfold i verden, så har det sin ene grunn i Gud. Den verden Gud har skapt, er god (1 Mos 1, 10, 12, 18, 21, 31). Skapertanken synes å gi grunnlag for et monistisk virkelighetssyn. Men i Bibelen er ikke det monistiske perspektiv enerådende. Det har skjedd et syndefall, og det gis en Djevel, en ond makt. Den er nærværende og virksom i verden for å lage uorden i det skapte og ødelegge mennesket. Det utspilles en konflikt mellom Gud og Satan om mennesket. Det gir virkeligheten et dualistisk mønster. Men partene i konflikten, Gud og Satan, er ikke likeverdige. I følge Bibelen er Satan en skapning, dvs. en engel, som er falt bort fra Gud og har vendt seg mot ham (Sak 3,1f. Job 1,6; 2,8). Bare Gud er uskapt, bare han kan skape, opprettholde og nyskape virkeligheten. Satan kan ikke skape, bare ødelegge det skapte. Kampen mellom Gud og Satan varer inntil Kristi gjenkomst, da Satan og det onde blir definitivt beseiret. Vi står overfor en historie som begynner med skapelsen og fullendes ved tidens slutt med Guds rikets fulle gjennombrudd og en ny himmel og jord (Åp 21-22,6).  Vår virkelighet er altså historie. Det er en avgjørende dimensjon ved kristen virkelighetsoppfatning.                                                                                                                   

Gud har gitt menneskeheten en historie som har som mål at vi skal få del i guddommelig natur (1 Pet 1,4) og i salighet skue Gud i (Åp 22,4). Frelse og salighet er ikke en gjenopprettelse av et tapt paradis, men overgår den paradisiske uskyldstilstand. Bare «de rene av hjertet kan skue Gud» lærer Jesus oss (Matt 5,8). Satans mål er å hindre at vi når vår fullendelse, ved å få oss til å fylle våre liv med denne verden, slik at vi ledes til å gi synden rom og makt og lever i opprør mot Gud og hans lov. Trangen etter et «rent hjerte» blir borte. Vår vilje får en annen retning. Satan utnytter vår svakhet til å lede oss vekk fra vår bestemmelse. Om fullendelseshistorien skal nå sitt mål, må den også bli frelseshistorie.  

I Bibelen knyttes Guds universale frelsesvilje til Kristus, mellommann mellom Gud og mennesker (2. Kor 5,15; Ef 2,11ff 1. Joh 2,2; 1 Tim, 2,4-6). Men Kristi frelsesgjerning blir meningsløs om man ser bort fra det onde og den onde (Matt 4,1-11; Kol 2,15). Hans korsdød og oppstandelse var en seier over synden, døden og Satan (1. Kor.15,54-57; Hebr 2,4), over den kraft som hadde rammet skaperverkets helhetlige og gode enhet. Seieren på Golgata var fundamental, og den blir fullt ut realisert ved Kristi gjenkomst.                                                       Guds universale frelsesvilje samsvarer med syndens universalitet (Rom 3,23-26). Det er poenget med den såkalte Adam-Kristus parallellen (Rom 5,12-19). Men parallellen er asymmetrisk, noe som ofte tildekkes. For «Døden fikk herredømme på grunn av ett menneskes fall. Hvor mye mer skal da ikke de som tar imot (min uth.) Guds nåde og rettferdighetens gave, eie livet og få herredømme ved den ene, Jesus Kristus» ( Rom 5,12-21). Frelsen er et tilbud til alle, men den må mottas (Joh 8,46; 1 Joh 5,4; Rom 4,3-6. Gal 3,16), og noen avviser frelsestilbudet. Tross Guds universale frelsesvilje gis det mennesker som nekter å motta frelsen i Kristus. De bruker sin gudgitte frihet til å velge den dualistiske kraft som ødelegger mennesket og vil hindre det i å nå sin bestemmelse. Gud ser ikke på mennesket som en ting eller en marionette hvis skjebne han fritt kan determinere. Mennesket har en fri vilje til å velge og til følge sitt eget valg av en eksistens skilt fra Guds kjærlighet (Joh 3,18-21;  Matt 11,20ff. 32, Matt. 24 ). Guds nåde består ikke i at han neglisjerer menneskets valg.           

Å fornekte at det finnes to utganger får tunge konsekvenser: Man overser dualismen i den skapte verden, kampmotivet i Kristi frelsesgjerning og menneskets frihet til avvisning av Guds universale frelsestilbud. Når man hevder  «alle tings gjenopprettelse», betyr det at også Satan vil bli forsont med Gud. Det er ikke noe tema i Skriften. Tvert imot straffes Satan ved å bli kastet i «ildsjøen»(Åp 20,10). Det betyr at den onde ikke er en som kan utvikles til den gode. Det onde kan ikke nøytraliseres eller oppheves ved å se det som et nødvendig ledd i en historisk utvikling mot det virkelig gode. I Bibelen integreres ikke i det onde og det gode. Å harmoniseres det onde med det gode krenker dem som virkelig har erfart det onde og alltid båret med seg denne erfaring som en livsødeleggende makt. Guds rettferdighet består ikke i å lukke øynene for ondskapen. Men i kjærlighet, frivillig og uforskyldt, å bære det onde, ta på seg syndens lønn, i lidelsen på korset og slik gi seg selv som en løsepenge for syndere (Matt 20,28).

Den bibelske frelseshistorie begrenses ikke til den individuelle biografi. Den har kollektive dimensjoner: Frelsen i Kristus formidles av Kirken, som er Guds folk og Kristi mystiske legeme. «De andre» er hedningene og jødefolket. Hedninger som ikke fikk mulighet til å bli innlemmet inn i Kirken, vil kunne bli frelst ved den Guds lov som ligger åpent for dem og som de kjenner i sitt hjerte. Ved å gjøre hva loven sier, blir de frelst (Rom 1, 13-16).  Hva med jødene? I sin undervisning om jødefolket  arbeider Paulus med de innerste mysterier i Guds frelse av verden (Rom 9-11). Men vi kjenner oss igjen i den nød han har for sine nærmeste frender. Kunne de bare bli frelst? Han har fått innsyn i den dype hemmelighet som er skjult i Guds frelsesplan, at en gang skal Israel bli frelst, se Jesus som Messias, for Gud går ikke fra sine løfter. De står fast (Rom 9-11). 

I Paulus lære om jødefolket ligger undervisning også for oss. For også vi har mennesker nært og fjernt, slekt, familie eller venner som vi har nød for. Vi ønsker så inderlig at de skal komme til sannhets erkjennelse og bli frelst. Det er en nød etter Guds hjerte, i pakt med hans innerste vesen. Derfor vitner vi om Kristus, og Kirken forkynner evangeliet.  Vi har ikke (som Paulus) fått noen åpenbaring om at de vi har nød for, skal bli frelst. Men vi appellerer til Guds frelsesvilje. Vi vet heller ikke hvordan det skal skje. Men vi ber han om i sin visdom, som er høyere enn vår, å finne veier og muligheter. For vi vet at det ikke står på ham. Om det gis et ja til Kristus, vil han ved sin nåde forvandle dette ja til en levende, frelsende tro.  

 

 

 

 

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
24 dager siden / 1498 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
4 dager siden / 1218 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
15 dager siden / 1089 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
11 dager siden / 990 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 817 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
rundt 1 måned siden / 472 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
20 dager siden / 452 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere