Kristendommen handler også om det verste i oss

Dette sitatet treffer noe jeg har tenkt på en god stund.  Kirken er i sin forkynnelse og sine bønner opptatt av dem som lider. Det er rett og riktig. Men vi overser og lukker ute dem som påfører andre lidelse. Hvor er forbønnen for torturistene? Hvor er forbønnen for overgriperne?

En forbønn for de onde skal selvfølgelig ikke være en bønn om at de må lykkes i sitt onde forsett. Men det er etter bibelens ord å be for dem som forfølger oss. Vi kan be om at de må få et annet sinn. Vi kan be om at de må se den lidelsen de er årsak til, slik at angeren våkner.

Historien om Saulus som kom til Damaskus for å arrestere de kristne, er en kjernehistorie her. Han ble møtt av et lys og en røst som sa: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» Han skjønte at det var Jesus og han gikk gjennom en dyp krise i Damaskus. Den endte med at han ble døpt og ble til apostelen Paulus.

Lærdommen til alle tider er at Jesus kaller på de onde. Alt er ikke sagt ved å kalle dem hedninger, syndere, vantro, overgripere, torturister, drapsmenn. De er fremdeles mennesker, med kallet til å vende om og tro. Denne evnen til å omvende seg og skifte side er noe av det som gjør oss til mennesker. Vi er alle mennesker. Vi er ikke maskiner, determinert til å gå det sporet som en gang ble lagt. Vi kan vende om. Jesus kan nå synderen.

Dette mener jeg burde være mye tydeligere i kirkens forkynnelse og i dens bønner. Også de som gjør ondt skal vite at Guds kall strekker seg etter dem og at muligheten alltid ligger der til å legge om livskursen. En kristendom som bare handler om de fromme og snille er for tam for Carrére. Jeg sier meg enig med ham.