”Frykter du ikke engang Gud?” Smerten for Kristus og en troende over dem som går fortapt

Som de fleste andre troende sliter også jeg tidvis med dyp smerte over de som ikke vil tro på Jesus Kristus, - ham som Gud sendte for å frelse oss fra våre synder og fra den evige død og fortapelse, - eller positivt sagt, til det evige liv i Guds herlighet. Mange har gjort dilemmaet til en teologisk diskusjon, og etter en tid i tankesmien kommet ut med en ”tilrettelegging” som gjør spørsmålet lettere å forholde seg til. Slike tilrettelegginger bærer imidlertid tydelige preg av å være tolkninger som ”tolker inn” det man ønsker at Guds ord skal si.

Analyserer man dem, finner man ikke en naturlig utlegging av Skrifstedene. Hensyn til den nære kontekst og hva Bibelen ellers sier om saken blir ikke tilstrekkelig ivaretatt. Noen vanskelig forståelige og dermed uklare ord tas slik til inntekt for sin ønskede teologi. Men ikke noe sted i Bibelen finner vi noen antydning til at mennesker kan omvende seg etter døden. Og hva nå enn Peter mente med det han skriver i 1 Pet 3,19f, så avgrenser han det selv til å gjelde "de åndene som hadde vært ulydige i Noahs dager". Angående frelse og fortapelse er Peter like klar som de andre apostlene på at Gud ikke vil at noen skal gå fortapt, men nå frem til omvendelse, og at det er de som omvender seg og tror som kan se frem til det Gud har lovet: En ny himmel og en ny jord hvor rettferdighet bor. Siden han fremhever at Gud er tålmodig, og derfor venter i det lengste med Jesu gjenkomst og dommen, slik at flere skal få mulighet til å omvende seg, (2 Pet kap 3) blir det meningsløst å hevde at Peter kan ha ment at de ville få en mulighet til omvendelse (også) etter døden.

Den som leser Skriften vil se at den uunngåelige sannhet trekkes opp: Det er menneskets lodd en gang å dø, og deretter få sin dom. Grunnen ligger i Guds rettferdighet og hellighet.

Å frykte Gud

”Frykter du ikke engang Gud?” spurte den ene røveren på korset den andre. I begynnelsen var også han frekk og spottende, - men så sanset han seg og sin situasjon. Det ble hans redning.

Da Gud ga de 10 bud, stod hele Sinai-fjellet i røk. En sterk hornlåt lød, som ble sterkere og sterkere. Moses talte, og Gud svarte så folket kunne høre hans røst. Da sa de til Moses: "Tal med oss du, så skal vi høre! Men la ikke Gud tale med oss, for da dør vi!" 2. Mos 20. Folket var vettskremt, og fryktet Gud, med rette. Gud er hellig, og folket visste at om Gud kom nær, ville ikke den minste synd bli tålt.

Grunnen til at så mange i vår tid med stor frimodighet beskriver det som "krevende" å snakke om Guds dom og straff, må være at man ikke kjenner Gud, og derfor ikke eier samme respekt og frykt for Gud, som de hadde som møtte ham i hans velde og hellighet. Gud er ikke en vi skal kalle krevende. De falske profeter på Jeremias tid forkynte heller gode orakler, enn de domsord Gud hadde gitt dem for å vekke folket til å omvende seg. Folket kalte domsordene (dårlig skjult) for en byrde, i et ordspill med "massa" som både betyr byrde og domsord. Men Gud sa til Jeremia: Ingen får lov til å kalle mine domsord en byrde!

Kirkefaderen Tertullian siterer i sitt forsvarsskrift for kristendommen filosofen Epikur: "Enhver straff er foraktelig, sier filosofen Epikur. Enten er den ubetydelig, og da behøver man ikke å bry seg om den, eller også er den betydelig, og da dør man av den, og ved døden blir man fri."

Nå har menneskene funnet opp straffemetoder som er atskillig mer å frykte enn Epikurs ord her gir uttrykk for. Men poenget for Epikur var: Der er ingen gud å frykte. Det er ingenting å frykte bak døden. – ved døden slipper man unna.

”Men”, fortsetter Tertullian, ”vi kristne vet at vi står for den allvitende Guds øyne, vi vet at han straffer overtredelser med en evig straff (altså også på den andre siden av døden) ; derfor frykter vi ham og ikke konsulen.” (som kunne arrestere dem og dømme dem til døden for ikke å tilbe keiseren)

Istedenfor å gi uomvendte falske forhåpninger og "orakler", må prester og biskoper frykte Gud og legge frem hva Gud i sitt ord faktisk sier. Herren er Herren også i vår tid. Det er han som er hellig og rettferdig. Å sette vår rettferdighetsfølelse opp mot ham, er å være innbilsk og tenke for store tanker om oss selv og vår rettferdighet. Og, det er å krenke den eneste sanne Rettferdige; han som også er den største Kjærlighet som finnes. Uten Jesus og hans soning, ville vi alle vært fortapt. Det er Bibelens alvorlige budskap.

For Jesus førte denne smerte over menneskets fortapte tilstand (i tillegg til den tapte og krenkede Guds herlighet) til det største offer som noen gang er gitt. For Paulus betød det å forkynne denne soning og Kristi oppstandelse, evangeliet, og inderlig be om Den Hellige Ånds overbevisning. Hverken Kristus eller noen av apostlene gjør noen som helst forsøk på å gå i rette med Guds dommer og Guds rettferdighet.

Bønn for de døde?

Vi ser i Skriften at Gud noen ganger "angret" og ikke fullførte konkrete straffer som han hadde forkynt her i tiden. F.eks på Moses'bønn (2. Mos 32), da folket i Ninive omvendte seg (Jona boken) på Jeremias'bønn (Jer 26) og på Amos'bønn (Amos 7) Kan ikke Gud på samme måte, om vi ber ham inderlig om det, også "angre" straffen for de som her i livet ikke omvender seg og kommer til tro på Jesus, og la Kristi soningsverk også komme dem til gode ved at de i dødsriket får en siste mulighet til å omvende seg og tro? Slik vi leser om Jakob som kjempet med Gud og vant, - ifølge Hebreerbrevet på den måten at han gråt og ba om nåde?

Svaret kan ikke bli annet enn at Bibelen ikke gir oss holdepunkter eller eksempler for en slik bønn og tro. I sin lignelse ga heller ikke Jesus en slik mulighet for den rike mannen. Biskop Halvor Nordhaug skriver imidlertid at han håper og ber slik til Gud, og spør så: Hvem vil ikke dele et slikt håp og en slik bønn?

Jeg må bekjenne at jeg ikke deler det håp og den bønn, - ikke fordi jeg aldri har bedt slik, eller ikke ønsker det, men fordi de ord Gud har gitt oss taler annerledes. Følgelig må retningen for bønnen bli annerledes. 

Som medmennesker med blodsbånd, venner og kollegaer står våre medmennesker oss av naturen nærmere enn Gud. Ja, selv mennesker vi aldri har møtt. Vi kjenner på, og kan ikke oppgi lojalitet og solidaritet til hverandre, - før vi står foran Gud og Kristus selv og det øyeblikket da vi skjønner at ingen er større, bedre og mer rettferdig, og ingen er verdig vår lojalitet som ham.

Denne tilhørighet og lojalitet til Gud og Kristus er det vi så tydelig ser hos Moses, Jeremia, Jesus, Paulus o.fl. De gråter og ber for de som ikke vil tro, - men må leve videre med at noen ”ville ikke”.

Så hva gjør de? De forkynner Guds ord til frelse for dem som tror. "Vi henvender oss til hvert menneskes samvittighet" sa Paulus, og så satte han sitt håp til at Gud som en gang sa: "Bli lys!" skal la evangeliet lyse frem i hjertene til de som hører evangeliet, slik det ved Guds nåde har skjedd i hans eget hjerte.

Ansvaret for dommen har og tar Gud selv. Hver eneste en av oss vil være inhabil og uverdig. Den er Guds domene alene. Vi er ikke kalt til å spekulere over den, eller å sette vår lit til at noen uklare bibelsteder skal si noe annet enn de klare. Vi har fått et evangelium å tro, og å forkynne. Så har vi også fått en Gud å gå til i forbønn, og med smerten over de som ikke vil tro. Også disse tårer skal en gang tørkes av, - av ingen ringere enn Gud selv.

Det er ikke det at Nordhaug i sin fortvilelse ber om at Gud likevel må finne det mulig å la alle mennesker få del i frelsen, som er problemet. Problemet er at han som biskop omtaler den som en from og god bønn som alle burde be - selv om Skriften trekker opp en annen virkelighet. I tillegg lærer han offentlig at det det er godt mulig at det vil gå bra til slutt for alle - selv om Skriften trekker opp en annen virkelighet.

Skriften er klar på at det er menneskets lodd å dø, og deretter få sin dom. Og at Gud har besluttet å frelse dem som tror på forsoningen i Kristi kors, mens de som holder det for dårskap skal gå fortapt ved korsets ”dårskap” 1. Kor 1. Vi ser også at Paulus ikke var blant dem som bad for, eller lot seg døpe for, de døde. 1. Kor 15,29.

Vil Guds dom være urettferdig?

Biskop Nordhaug har vært åpen om at han har store kvaler med tanke på at dommen i våre øyne synes å være urettferdig; noe han ikke er alene om. Også jeg plages tidvis av at det er så mye vanskeligere for andre å komme til erkjennelse av Gud og troen på Jesus, enn for meg som ble bedt for og fikk evangeliet forkynt fra fødselen av. Nå sier Jesus noen ord om at Sodoma skal slippe lettere på dommens dag enn de byer som opplevde at Jesus gjorde tegn og under, og likevel ikke trodde. For, sier han, dersom de mektige gjerninger som er gjort i Kapernaum, hadde skjedd i Sodoma, ville byen ha stått den dag i dag. Meningen må være at flere der ville ha omvendt seg og trodd evangeliet (slik folket i Ninive gjorde på Jonas tid). Jesus utdyper det ikke mer, men sier også i Luk 12 at noen vil få mange slag, andre vil slippe med færre. Ettersom verken Jesus eller apostlene utdyper det mer, kan heller ikke vi si noe mer. Vi skal frykte Guds dom og fortapelsen, men også få hvile i at Den Rettferdiges dom vil være rettferdig.

"De andre" sitt ansvar og vårt ansvar

Jeg ser fem ting vi som kristne må holde fast ved. For det første: Bibelen er tydelig på at det Gud har åpenbart i skapelsen, i historien og i Jesus Kristus, er troverdig. Med det følger et ansvar til å tro for den som får se og høre. Jesus sa: Den som er av sannheten, hører på meg. Joh 18,37 og kommer til lyset. 3,21. Gud gir denne tro til dem som kommer og hører.
Skriften fastholder også at det er innlysende for enhver at der finnes en skaper, og at enhver burde naturlig innse at Han er min Herre, Ham må jeg bøye meg for, og slik jeg og mitt liv er trenger jeg å be ham om nåde og tilgivelse. Enhver som unnlater å gjøre det, gjør seg til en løgner og krenker sin Skaper. Dermed krenker man sannheten, godheten, renheten og retten og gjør seg skyldig til dom. Derfor sier den som kommer til tro: "Vi er ikke av dem som trekker seg tilbake og går fortapt; vi er av dem som tror og berger vår sjel. Hebr10,39. Mange prester og forkynnere i vår tid gir falsk trøst til mennesker som ikke omvender seg og tar imot Jesus Kristus i tro. Det er den frykteligste "tjeneste" man kan gjøre noen.

For det andre: Det er ikke usolidarisk av meg å tro på Jesus, selv om andre ikke vil tro. For min egen del løses det bare ansikt til ansikt med Herren selv, som led og døde for meg, som oppsto for meg, og som forkynner meg det evige liv i Ham. Det er ham jeg hører til. Det er min sak å tro det, takke for det og ta imot det. Noe annet vil være den største fornærmelse i hele tilværelsen.

For det tredje: Paulus ”formaner” oss innstendig til å gle oss i Herren og i evangeliet. Vi skal ikke drukne i vår smerte over de som ikke vil tro. Det er ikke vår Frelser verdig. Han som forlot himmelen og gav livet for oss er for evig verdig til å lovprises av dem han har frelst, så vel som av englene i himmelen. Han har gitt oss nåde, omsorg, fred og håp. Hvem skal være glade, om ikke vi? Som Den Hellige Ånd sier i Salme 33: ”Det sømmer seg for de oppriktige å synge Herrens pris.” Faktisk skal vår glede og vårt håp gjøre de som ikke tror ”misunnelige” (Rom 11) så også de vil søke Gud.

For det fjerde: "De andre" skal stå til rette for hva de har fått se og høre. Jeg takker Gud for at han som skal dømme både heter den Rettferdige og den Barmhjertige. Men Guds dom over verden, slik vi ser det i Skriften er: Der finnes ingen rettferdig, ikke en eneste. Til efeserne med sine guder og ikke minst dyrkelsen av Artemis, skrev Paulus at før de kom til tro på Kristus var de "atheoi", ateister. Uten noen sann, virkelig Gud, og følgelig uten håp i verden. Paulus sier at de, før de kom til tro på Jesus, av naturen var under Guds vrede og dom. Og, sier han slik var også realiteten for oss før vi kom til tro,

For det femte: Bibelens budskap er at de som nå ikke tror, kan bli frelst om de påkaller Herren Jesu navn. For at de skal kunne gjøre det, må noen forkynne det. For at noen skal kunne forkynne det, må de bli utsendt. Det er ansvaret som hviler på oss som selv har fått ta imot frelsen. Som Guds barn skal det være vår nød at der finnes mennesker som ikke har hørt så mye om Jesus at de erkjenner hvem han er og ber til ham om frelse. Denne nød skal drive oss til et engasjement for at evangeliet skal forkynnes videre.

Vi er utsendinger for Kristus, og det er som om Gud selv formaner gjennom oss: Vi ber dere på Kristi vegne, la dere forsone med Gud! 2 Kor5,20 Det samme KOM! som vi fikk komme på, formidler vi videre. Det er for alle, uavhengig av posisjon, styrke eller moralske meritter.

Ledsaget av denne forkynnelsen, finner vi i Skriften en gråt over de som ikke vil tro, og tidvis en regelrett strid i bønn til Gud om at Gud skal overbevise dem og lede dem til omvendelse, så også de kan bli frelst. Vår vei kan ikke være annerledes. Mer makter heller ikke vi. Det ultimate ansvar hviler på det enkelte menneske og Gud selv. Men det menneske som ikke bryr seg om den frelse vår Skaper har ofret så mye for, hvordan kan det menneske tro at han vil slippe unna? spør han som skrev Hebreerbrevet.

Problemets kjerne

Problemets kjerne ligger i dette: Om vi ikke frykter Gud, frykter vi heller ikke for å kritisere og forsøke å omgjøre hans dommer. Har vi ikke hatt et oppriktig og skjellsettende møte med Den Hellige, slik Israelsfolket gjorde i Sinai, (2. Mos 19 og 20) og i flere situasjoner senere, som også profeten Jesaja i sine syner (Jes 6) og som også Paulus gjorde i sitt møte med den oppstådte Kristus, og slik også vi kan møte Ham i hans Ord - da frykter vi ham ikke. Da er han en vi tror vi kan diskutere og forhandle med og oppnå enighet med. Noe som innebærer at han må korrumpere seg, og komme til oss i en utgave som gjør at vi ikke må dø eller gå fortapt. Og dermed oppgi drømmen om det fullkomne paradis, og heller gjøre det beste ut av den verden vi har. Det er en bønn om at Gud må opphøre å være seg selv, og at han må oppgi sitt rike. Det er en dåres bønn. Den eneste måten Gud kunne komme til oss, uten at vi måtte gå fortapt, var som Forsoneren som sonet for vår synd med sitt eget liv og blod.

Vi vet ikke mer om disse ting enn Gud har åpenbart oss. Det er også det vi skal holde frem for våre medmennesker. Det er HER OG NÅ du hører evangeliet om Ham Gud sendte, Jesus Kristus, som sonet all din synd. Kom! Hør! mens du enda hører! Det er Gud selv som står bak det dirrende alvorlige budskap i Bibelen. Ingen kan utslette eller forandre det.

På DENNE DAG rekkes deg det evige liv og Guds rike. Og Skriften sier med dypt alvor, men også med den inderligste innbydelse: I DAG, om du hører hans røst, da forherd ikke ditt hjerte!