Verdidebatt

Lønn som fortjent? Om økonomisk verdsetting av innsats.

Er et empatisk omsorgs-arbeid mer fortjenestefullt enn et mer ufølsomt byråkrati- papirarbeid? Koronapandemien har utfordret vår rettferdighetssans, og vår evne til å verdsette andres fortjenestefullhet, og ikke bare egen. Hvem får egentlig lønn som fortjent? Og kanskje har samfunnet mer bruk for andre, enn for deg – når det røyner på?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Spørsmålet om hva som er en rettferdig lønn er et nærmest håpløst spørsmål å stille. Med mindre det var tverrpolitisk enighet om når en lavtlønnet ikke var lavtlønnet lenger, men faktisk rettferdig avlønnet. Selv om mange andre lønnstakere fremdeles ville bli lønnet adskillig høyere … enn dem som av politikerne ikke lenger var å betrakte som lavtlønnet...for å si det enkelt

Spørsmålet om rettferdig lønn, eller om alle får lønn som fortjent er tilnærmet håpløst å besvare, men likevel diskuteres det jevnlig, ikke minst i disse korona- krisetider. Det kan se ut som både politikere og folk flest igjen har fått øynene opp for hvilke jobber og funksjoner her i samfunnet som er samfunnskritiske, og som det virkelig gjelder å verdsette – høyt nok.

Ikke minst må samfunnet verdsette, og hegne om, «de mange» blant oss med ansvar for å ta vare på «alle oss andre», når det røyner på. Alle oss andre som trenger omsorg og oppmerksomhet når egen helse og velferd er truet. Alle oss andre omsorgs-trengende som under normale forhold (uten koronakrise og andre beredskapskriser) faktisk mener å ha gjort oss fortjent til en adskillig høyere lønn enn den mange omsorgs-arbeidere, og kritisk plasserte tjenesteytere har.

Men hvordan kan det ha seg? At politikere, partene i arbeidslivet og folk flest synes det er greit nok som det er, i normale tider? At mange av oss med spesielle fortrinn og egenskaper, enten de er sportslige, juridiske, kunstneriske, kreative, filologiske eller finansielle, skal kunne gjøre seg fortjent til, det doble, fem-ti-doblede i lønn av hva mange av de lavtlønnede verdsettes til. De hårdt- arbeidende og samfunnsbevisst førstelinje-arbeiderne. Fra helse, omsorg, transport eller varedistribusjons-sektoren.

«Lønn som fortjent» kan vurderes på mange måter. Går man til Skriften for å få svar på hva en rettferdig og fortjenestefull lønn er, finnes det mange kloke tanker nedskrevet der, selv om de kanskje ikke er spesielt retningsgivende for partene i arbeidslivet. Et sted (Korintierne 3:8) sies det, «at den som planter, og den som vanner, er ett; dog skal enhver av dem få sin egen lønn efter sitt eget arbeid». I dette skriftsted aksepteres vel indirekte en viss lønnsforskjell, basert på en gitt arbeidsdeling? Og kanskje til og med på dyktighet, innsats og kreativitet? Et annet sted (Matteus 5:12) heter det: «Gled og fryd eder! for eders lønn er stor i himmelen» Et fortrøstningsfullt utsagn for et troende, og hårdt arbeidende mennesker, men også lite retningsgivende for hva som bør være en fortjenestefull og rettferdig lønn å motta for sitt jordisk utførte arbeid.

Hva er så et rettferdig lønnsoppgjør i vår jordiske tilværelse? Det nærmeste vi kommer lønnsoppgjørenes rettferdighets-logikk er vel, at dem med lavest lønn bør få et høyere lønnstillegg enn dem som - etter partenes oppfatning – allerede har høy nok  lønn fra før. En slik logikk kan nok roe partene der og da, men neppe bringe oss nærmere svaret på om folk får lønn som fortjent.

De politikere som snakker høyest om urettferdig lønnsdannelse for lavtlønnede må kanskje våge å si klarere fra om, hva de mener er lønn som fortjent, og hvilke kriterier den bør baseres på? Hvordan bør utdannelse, kunnskap, faglig dyktighet, ansiennitet, tidligere erfaring og prestasjoner, og ikke minst; tilbud og etterspørsel vektlegges? Og skal man i tillegg kanskje bringe sterkere inn; viktigheten av jobben eller yrket, avhengig av den beredskapssituasjon landet kan tenkes å komme i? Et interessant, men antakelig ytterst problematisk spørsmål å besvare, både politisk og arbeidsrettslig. Partene i arbeidslivet har antakelig nok av rettferdighets-parametere og lovbestemmelser å benytte som de allerede har, om hva et rettferdig lavtlønnsoppgjør innebærer.

Kanskje politikeren med mål om å skape mer rettferdige lønnsforskjeller får innse at virkemiddelet skatt kanskje er det eneste "rettferdige" man i realiteten har i vårt pluralistiske og liberale samfunn? Dvs. høyere skatt til dem som har mest fra før.

Men, urettferdig vil det nok virke for mange, uansett. At en hårdt arbeidende samvittighetsfull førstelinje-arbeider  ofte blir verdsatt, kun med en liten brøkdel av hva en like hårdt arbeidende og samvittighetsfull fotballproff eller forretningsadvokat blir verdsatt til.

For det ville jo lett kunne oppstå ny urettferdighet hvis man fratok proffspilleren eller advokaten muligheten til å tjene det folk flest synes det er greit nok at de tjener. For hvilke andre rettferdige mekanismer enn tilbud og etterspørsel kan et samfunn tilby? Det måtte kanskje være å realisere den politiske forestilling om å yte etter evne, og få etter behov?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt