Verdidebatt

Ufullstendig analyse av kirkevalget – hvor mange ble lurt?

For liberale velgere som benyttet nominasjonskomiteens lister, var det slik at de, i minst fem bispedømmer, «indirekte støttet de konservative kandidatene på lista» (KIFOs formulering om forrige valg), og dermed økte sjansene for at det konservative ikke-partiet Frimodig kirke fikk flere mandater.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det foreligger nå en analyse av kirkevalget i 2019, i regi av KIFO. Den tar ikke opp det som har vært det mest problematiske ved dette og forrige valg, nemlig faren for såkalte perverse effekter, at velgere risikerer at deres stemme har stikk motsatt effekt av det de har som intensjon. Det dreier seg ikke om at man ikke når fram med sine preferanser; det dreier seg om at man, som følge av en komplisert valgordning, i realiteten bidrar til kandidater som man er sterkt uenig med, blir valgt, uten at man er klar over det.  Det er vanskelig å tenke seg et større problem ved et valg enn dette.

Analysen berører riktignok temaet, når man med referanse til valget i 2015 skriver (s 63) «… Levende folkekirke hadde en aksjon hvor de oppfordret til å stemme frem konservative kandidater fra Nominasjonskomiteens liste som i utgangspunktet er laget for å reflektere bredden i syn i kirken. Resultatet ble at mer liberale velgere av Nominasjonskomiteens liste indirekte støttet de konservative kandidatene på lista, da de selv ikke hadde en tilsvarende anbefalingsaksjon rettet mot de liberale kandidatene på Nominasjonskomiteens liste (…). Dette ble trukket frem som problematisk i debatten som foregikk i etterkant av valget».

Her er det for det første å si at debatten om dette primært fant sted forut for valget i 2015 – KIFO har nok ikke lest Vårt Land fra 2015. Viktigere er det at samme debatten hadde man også forut for valget i 2019, da med utgangspunkt i at ikke-partiet Frimodig kirke «oppfordret til å stemme frem konservative kandidater fra Nominasjonskomiteens liste», for å bruke KIFOs formulering. Man har altså ikke lest Vårt Land for 2019 heller.

Det helt sentrale i denne debatten var at Kirkerådets administrasjon, som ansvarlig for valget, ikke gjorde oppmerksom på faren for perverse effekter, selv om det altså forelå en evaluering som pekte på dette  – man valgte en slik grad av nøytralitet at velgerne ikke fikk fullstendig informasjon om en lite gjennomskinnelig valgordning.

Den totale effekten av aksjonen fra Frimodig kirke, som KIFO ignorerer, var slik:

I fem bispedømmer anbefalte man bare en enkelt kandidat, og det er nærliggende å tro at en god del konservative velgere da foretrakk Bønnelista, fremfor å kumulere fram en enkelt konservativ kandidat på en liste hvor de øvrige kandidatene ikke hadde oppnådd anbefaling.

I Oslo har det ikke latt seg gjøre å få full klarhet i om Frimodig kirke overhodet anbefalte noen som var verdige til å kumuleres fram. Det var i kunngjøringer oppgitt hvordan man skulle gå fram for å vite hvem som var funnet verdige, men altså ikke kunngjort noen navn. Slik manglende åpenhet burde vært et tema i analysen.

Hva angår de resterende fem bispedømmene ble resultatet slik: I Nord-Hålogaland fikk nominasjonskomiteens liste to mandater, begge gikk til kandidater anbefalt av Frimodig kirke. I Møre fikk lista tre, alle tre gikk til anbefalte. Tilsvarende i Stavanger, selv om man der måtte sende epost for å vite hvem som var anbefalt – altså en delvis skjult aksjon. I Agder fikk NK-lista to mandater, begge gikk til anbefalte kandidater. Bare i Bjørgvin lyktes man ikke: Lista fikk tre mandater, og Frimodig kirke hadde anbefalt tre, men bare en av dem kom inn.

I sum: I disse fem bispedømmene fikk nominasjonskomiteens lister 13 mandater, 11 av dem gikk til kandidater som var anbefalt av Frimodig kirke, det tilsvarer 85 prosent.

Dette burde kommet fram i analysen av valget, så meget mer som man sist foretok en gjennomgang av anbefalingsaksjonene, og konkluderte slik, hva angår aksjonen som Levende folkekirke iverksatte overfor nominasjonskomiteenes lister: Andre kandidater «… ble nesten radert ut …» (s 38). De som ikke ble anbefalt klarte «… i svært liten grad … å bli valgt. På et vis kan man si at disse kandidatene ble "offer" for … en godt organisert aksjon» (s 36). Videre: Det er «… lett å se at dette var en vellykket strategi. Det er mindre grunn til å tro at grupperingen hadde klart å oppnå like stor innflytelse ved å stille egne lister, da det er langt vanskeligere å kapre mandater enn å påvirke personvalget» (s 128).

I år lyktes ikke Frimodig kirke i samme utstrekning. Men det var fordi man ikke fant mer enn en enkelt verdig kandidat i noen bispedømmer. Der man fant flere verdige, lyktes man, minst like godt som i 2015. Og for liberale velgere var de slik at de, med KIFOs formulering fra omtalen av forrige valg, «indirekte støttet de konservative kandidatene på lista», og dermed økte deres sjanser for å bli valgt. Nominasjonskomiteenes lister ble partilister for ikke-partiet Frimodig kirke, som følge av en valgordning som det var svært vanskelig for velgerne å gjennomskue.

I et avsluttende kapittel reiser KIFO fire spørsmål, med referanse til om valget var demokratisk: Hvor mange deltar? Hvor sterkt involvert er man i valget? Hva og hvor mye kan man påvirke? Men man stiller ikke spørsmålet: Hvor mange ble lurt?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt