Runar Enoksen

3

Tro og overtro

Vi har da datamaskiner, satelitter og vitenskapelige teorier som bekrefter at det hverken finnes noen Gud, Messias eller ånd. Eller?

Publisert: 1. jun 2020

I dette innlegget vil jeg tale i forsvar for kristendommen og utrede forholdet mellom tro og viten. Min påstand er at det aldri har vært vitenskapens mandat å bekrefte eller avkrefte Gud. 

Hvorfor så mange benytter seg av teorier og observasjoner i opposisjon mot Herren er er det nok mange grunner til. Selv har jeg lenge tenkt at den «usynlige skypappaen» er en latterlig ide å bekjenne seg til. Det tror jeg er konklusjonen de fleste i dag kommer til dersom man ikke oppnår tilstrekkelig forståelse for kristen lære og vitenskapens begrensninger. I nyere tid har denne konflikten mellom tro og viten blitt så overfladisk at det er på tide med litt oppklaring – en umulig oppgave for en artikkel, men jeg skal i alle fall prøve å få belyst noen av problemstillingene.


Hva kjennetegner denne arkitekten i kulissene?


Albert Einstein kalte «Gud» et uttrykk for menneskelig svakhet. På mange måter har han rett. Ordet «Gud» kan ses på som selve bekreftelsen på vår manglende forståelse for tilværelsen. Som begrensede vesen, både i sanser og fornuft, bør man være skeptisk til å lene seg for mye på menneskelig innsikt til å forklare hva Gud er, ut over at Gud ér.

Eksempler på karakteristikker Gud har blitt tildelt opp gjennom tidene er; allmektig, allvitende, evig, kjærlig, iboende, ufattelig, uavhengig, ubegrenset og uforanderlig. Teologer strides om enkelte aspekter ved kristendommens syn på seg selv og Gud. Filosofer har kommet med logiske utredninger og fornuftsbaserte argumenter for Guds eksistens. Vitenskapsmenn har erkjent naturens fininnstilling, skjønnhet og formålsrettethet som gudsbevis. Alt dette er vel og bra og disse intellektuelle øvelsene er godt for menneskeheten - men troen alene er nok. Ingen vet til syvende og sist hvordan verden ble til, hvorfor solen står opp eller hva målet med det hele er. Heldigvis er man i Norge fri til å følge sin samvittighet.

Selv de simpleste formene for liv, som er alt annet enn simple, er fortsatt langt forbi vår fatteevne. Opprinnelsen til en enkelt levende celle forblir et mysterium som ikke kan reproduseres i laboratorium eller dokumenteres på vitenskapelig vis. På 1800-tallet da evolusjonsteorien ble popularisert hadde man et helt annet syn på celler og så for seg disse som relativt enkle byggeklosser. Hvis kompleksiteten i en enkelt celle på den tiden var sett på som en Volvo  240, har den nå blitt nærmere en galakse. Menneskekroppen består av trillioner av celler og antallet atomer i en enkelt celle kan være større enn antallet celler i menneskekroppen

James Tour, en av verdens fremste nanodesignere og vitenskapsmenn sammenligner i et foredrag retorisk forsøkene på å produsere liv med å forvente at en kylling hopper ut av gryta når man koker kyllingsuppe. Som H2O sier lite om havet, sier en kjemiske formel lite om hva en celle er. Observasjoner av hvordan en celle eller grupper av celler fungerer sier også lite om de underliggende mekanismene som driver biologien, og hvordan disse blir til. 


På den andre siden har man kritikere som avskriver tro som galskap og mener verdens svakheter som problemet med ondskap eller teorien om artenes opprinnelse er avslørende for hvordan alt er en tilfeldighet. Vitenskapen er alt vi har å lene oss på i vår verdensanskuelse i følge dette livssynet. Enda det gode ikke kan være uten det onde og Darwin selv var troende, noe alle er til en grad om man ser seg i speilet. "Få se bevisene" er en setning alle kan si, det som betyr noe er hvordan man ser på bevisene.

Det er mer religiøst, i den forstand at man er overbevist, å tro at man vet enn å vite at man tror. Hvordan ble ingenting til alt igjen? Hvorfor smaker varmebehandlet deig med lufttørket kjøtt, tomatsaus og ost så godt? Ikke kom her og fortell meg at pizza og måten hjernen min reagerer på signalene fra smakscellene i møte med kombinasjonen av disse ingrediensene er resultatet av et kolossalt uhell.

Vi har altså ifølge ateistisk livssyn poppet opp som sopp i marka og blitt kastet inn i en kosmisk runddans - hårløse aper susende gjennom tid og rom på en blå stein - hvor vi strever nytteløst inn i fremtiden. Eller jager vind som Salomo kalte det, kjent som den viseste mannen som har levd. Vi har i det minste pizza.

Mange av fortidens kriger tilskrives religion, selv om de sjeldent handlet om læresetninger. Som regel ligger det sekulære interesser bak både de gamle krigene og den moderne kristendomskritikken. Alle religioner har ikke like gode verdier og jeg mener ikke kristendommen er over enhver kritikk, men dens rolle i verdenshistorien blir definitivt svartmalt i visse forum og læremidler, som beskrevet av Bjørn Are Davidsen i “Lurt av læreboken”.

I en verden hvor man har fri vilje, sett at man tror på slikt, vil det naturligvis oppstå uønskede hendelser. Særlig dersom man overlater alt til tilfeldighetene. I vår tid er det ikke mangel på interesser som ønsker å påvirke til både det ene og det andre, uten at det nødvendigvis ligger de beste intensjoner eller verdier bak. 


Salomos ordspråk 4:23 «Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet utgår fra det.»


Ingen samfunn er basert utelukkende på fakta. Kanskje er det nettopp hvor sentral den kristne kulturarven er for sivilisasjonen som er provoserende for mange; med sine sterke frihetsverdier, kjærlighet til fornuften, gode gjerninger og tidløse fortellerkunst. Historiene i Bibelen beskriver blant annet hvordan menneskeheten glemmer. Vi skiftes tross alt ut med jevne mellomrom. Som en 6-åring sa etter å ha lest litt i Actionbibelen: «Lære dem aldri?».  

 

Så hva er det egentlig å tvile på? 


Noen skeptikere sier religiøse lider av falsk virkelighetsoppfatning, men satt opp mot all usikkerheten vi må leve med er det første spørsmålet jeg ville stilt meg selv som skeptiker: Hvorfor har vi så mye tvil? Kristne har i århundrer fundert på problemstillinger som meningsløshet, lidelse og ondskap. Disse utfordringene har fått mange tankefulle folk, store og små, til å tvile. Man skal være bra pretensiøs for å erklære at man kjenner sannheten om livet og universets opprinnelse. Selv som slektsforsker. 


Helt siden antikkens sofister har man vært opptatt av å forklare hvordan våre viktigste anliggender er perspektivavhengige. Mens Sokrates og hans elever strevde med spørsmål som hva det «sanne» og «vakre» var, og ikke minst hvordan man kunne leve sine liv i tråd med slike kvaliteter, hevdet de relativistiske sofistene at alt var opp til observatøren. Etter krigen har postmodernistene ført tradisjonen med å kritisere logisk sammenhengende tankegang. «Alt er relativt» medfører ikke lenger et rynk på nesa og har blitt en triviell sannhet. Ironisk nok, ettersom det er en selvmotsigelse,  som eksemplifisert i løgnerparadokset: «Alt jeg sier er løgn». Ja, vi har milliarder av perspektiver, men deler én verden. 


I dag mener samtidig mange at kunnskap krever absolutt sikkerhet og sporbarhet og tro har blitt synonymt med overtro. Ikke spør om hvordan dette regnestykket går opp med hypersubjektiv tankegang. Selv vitenskap, som av mange er opphøyd til den ultimate eller til og med eneste måten å gjenkjenne sannhet, gir langt fra alle konklusjonene og forskning har i større grad blitt et politisk verktøy fremfor en sannhetssøkende virksomhet. Hvis «absolutt sikkerhet» er målestokken for virkeligheten, eller kreves som bevis for sannheten i kristendommen, vil tvil være endestasjonen for kunnskap i veldig mange tilfeller; “Jeg tror det ikke før jeg ser det” og hva er det egentlig man så oppfatter at man ser? Noe så enkelt som dette har opptatt filosofer i årtusen, og er enda aktuelt etter både internett og atombomben.

I fortellingen fra 2. Mosebok om da Moses møtte Gud i form av den brennende busken og får oppgaven med å befri Israels folk fra slaveri spurte han: «Hva om folk ber om navnet på den som sendte meg?»


Da sa Gud til Moses: «Jeg er det Jeg er»


Selv har jeg hatt et ambivalent forhold til eget livssyn. Kristendom er noe jeg til slutt tok til meg gjennom lang og kompromissløs søken, selv om jeg er døpt og konfirmert og som andre nordmenn har vært litt som «fisk i vann» med tanke på kristen kultur. I ettertid ser jeg at mye av det jeg er og har blitt lært stammer fra kristne motiver. På den ene siden er jeg analytisk og opptatt av å rasjonalisere, mens på den andre uinteressert i å plassere ting i bokser, selv om jeg ser nødvendigheten av det. Tanker følger tanker, jeg lærer mens jeg går og trenger ingen merkelapp. 


Filosof Rune Eidsaa avslutter en kritikk av ateisme og kristendom slik: 

"Guds planer og det gode kan skje i vår verden, ved at menneskene gis mulighet til å velge livsskjebne og livsvei uavhengig av Guds detaljerte skapelsesdiktat. Men også ved at Gud lengter etter å komme nær hos enhver som bekjenner sin synd fremfor Den Hellige Ånd, og tar i mot tilbudet i fra Kristi forsoning slik at vedkommende kan få bli Guds barn. Som barn kan vi videre vokse opp til Ham som er Kilde for alt som er godt og skjønt og sant, ja for alt som er verd å prise overhodet.

Med slike utsikter for de salige, er evigheten ikke for en lang tid å regne."       


Apostlenes gjerninger 17:25 «Heller ikke lar han seg tjene av menneskehender som om han trengte til noe. For det er han selv som gir alle liv og pust og alle ting.»


Kristendommens Gud er Guden som ér. Uavhengig av hva som foregår eller noen måtte mene. 





1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere