Verdidebatt

Utdanning og politisk ansvar.

Carl Christian G. Andersen skrev 29.mai 2020 et innlegg "Humanoria-fagene og samfunnsmessig relevans", med referanse til en artikkel i Aftenposten nylig om en ny form for finansiering av universiteter og høyere utdanning..Dette er en viktig og omfattende diskusjon som kan få store konsekvenser for Norge, og burde vært mer fokus på. Vi kan se på begrepet i et videre perspektiv.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For ordens skyld , dette er trolig artikkelen Andersen referer til:

Temaet har vært oppe i flere år, man har vært bekymret for bl.a. grunnforskningen som ikke er så lett å tallfeste økonomisk i en tid der økonomer etterhvert har overtatt hovedrollen i politikk og byråkrati.

Vi forutsetter at utdanningen i Norge er en av politikkens primæroppgaver og så viktig for samfunnet at man ikke har råd til å drive fullskala politiske eksperimenter som vi har sett i andre sammenhenger - med betydelige kostnader, kan vi vel trygt si.

Bakgrunnsinformasjon internasjonalt om denne trenden:

Tar med dette mer generelle sammendraget:

Denne uttalelsen er jeg ikke helt enig i: (side 4)

quote

" I debatten om dimensjonering kom en norsk forsker, Knut Arild Larsen, med følgende utsagn i forbindelse med sin rapport ”For mye kunnskap”: ”Gitt et statisk arbeidsmarked, trenger vi ikke mer utdanning”. Men hvem har hørt om ”et statisk arbeidsmarked”? Et arbeidsmarked er summen av arbeidsgivere og arbeidstakere. Fremtidens arbeidsgivere og arbeidstakere er dagens 18-åringer. Fremtiden er vanskelig å spå, men all erfaring viser at unge mennesker spår fremtiden bedre enn politiske myndigheter."

unquote

At arbeidsmarkedet ikke er statisk har alle forstått, men at tidens 18-åringer skulle være best skikket til å forutse fremtidens behov i arbeidslivet?

Men i en tid hvor man utruster smårollinger i barnehagen med politiske plakater så vet man ikke lenger hvor det bærer hen.

Et viktig moment til ."For mye kunnskap"?

Aldri i Norgeshistorien har landet hatt større økonomisk handlingsfrihet enn i dag til å ta et kraftig løft innen utdanning , forskning og bidrag til bedriftenes FoU med tanke på den dag  Fastlands-Norge står uten oljepenger.

Hva har skjedd? Igjen - fritt etter Peer Gynt:

"Landet var edslet til en blinkende knapp på verdensvesten , men hempen glapp!"

Det går ikke inflasjon i kunnskap.

Andre land med dårligere økonomi har innsett betydningen av kunnskap og utdanning - i en verden med knallhard konkurranse.

Store deler av den norske nasjonalformuen forvaltes i dag av børsspekulanter hvor det er bemerkelsesverdige opptredener i  fordelingen av toppstillinger - pluss milliardbonuser.

Spørsmålet er om det har gått "inflasjon" i kunnskap når det gjelder humaniora? Det spørs hvilke verdier bevilgende politikere legger til grunn.

Etter det jeg leste om modellen fra Australia er det klart at fag som f.eks. historie ville få problemer med finansiering, men dette må vel politikerne ta fatt i - i kraft av sitt politiske ansvar?

Det ville jo være synd med forfall i faget historie. Var det ikke noe om å lære av historien? Men det er kanskje ikke nødvendig lenger når vi har jurister , økonomer og tenketanker?

På den annen side bør man ha en viss oversikt slik at folk ikke blir lurt til å utdanne seg i fag hvor man ikke har mulighet til å finne arbeide. Det er vel også et politisk ansvar?

Var det klokt å gå vekk fra forskningsrådene NAVF , NTNF osv? Var det systemet en sikrere måte å prioritere finansingen for fagretninger?

Runder av med spørsmålet "Hva skjer når fri forskning møter patentenes verden"? Forskning.no, oktober 2018.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt