Verdidebatt

Pride versus gudsautoriserte fordommer

Jesus satte aldri opp det kjennetegn at vi skulle være bibeltro eller ikke. Men at vi skal kjennes på gjerningene. Det vi gjør overdøver altså det vi hevder, og setter alle våre idealiserte lister med teologiske korrektheter i sitt rette lys. Livet som troende handler om holdninger, praksis.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Viser til innlegget «Hva med pride?» av Tor Andreas Undheim. Jeg må bekjenne at Undheims innlegg oppleves direkte grovt, fordomsfullt og krenkende; ikke minst fordi han hevder å bygge sin argumentasjon ut fra kristen tro. Og «krenkende» fordi han også rammer meg og andre som medmennesker og troende. Nå er ikke jeg homoseksuell, men dog er jeg et medmenneske med fordring til ansvar, nestekjærlighet og rettferdighet som det nav Guds Ord stråler ut fra. Det gode og sanne består ikke kun av en overskuelig samling teologiske korrektheter som vi så kan bruke som Gudsautorisert og kontrollerende målestokk på vår neste og oss selv. Men det består i en grunnleggende livets rettvendthet som forutsetter en frigjøring fra vår inngrodde navlebeskuende egosentri. Den dagen vi endelig erkjenner dette vil vi også innse det utilbørlige og helt urimelige i dømmesyke og fariseisk selvtilfredshet: Den farlige og absolutt falske inndeling av menneskeheten i dem og oss, de dårlige versus oss gode, blir dermed umulig. Kjærligheten til Gud manifesteres i nestekjærlighet, ikke i bibeltroskap.

Den trosmessige og etiske forpliktelse er sidestilt: Alt, absolutt alt, som vi troende iverksetter av tanker, ord og gjerninger, må alltid ha sitt utgangspunkt i -og filtreres gjennom ovenfor nevnte nav.

Selvsagt finnes det seksualitet på avveier også blant homoseksuelle, men det gjør det sannelig også blant heteroseksuelle: Det finnes en advarsel i Guds ord mot å søke seg selv i en maksimering av ensidigheter, som f.eks. stimulere egoet og maksimere nytelse i en variert og promiskuøs seksualitet: Seksualiteten mister sin Gudegitte mening når den fristilles fra følelsesliv og ansvarlighet: På samme måte som andre ensidigheter i livet også gjør det; f.eks en ensidig dyrking av intellektualitet. Også sistnevnte lar de erkjennelser som følelser åpner for ligge brakk, hvilket får konsekvenser for hvordan man ser på sin neste og seg selv. Men denne advarselen rettes mot både homoseksuelle og heteroseksuelle, som mot andre som dyrker seg selv gjennom ensporethet uansett innhold: Vi er skapt med ånd, sjel og legeme; dvs tanke, følelse og vilje bør alle være i harmonisk samvirke for at vi skal kunne tilstrebe en realisering som menneske underveis. 

NB: Kjennskap til Gud er identisk med å praktisere barmhjertighet, omsorg og nestekjærlighet. Dvs elske sin neste som seg selv; det handler om identifikasjon. Den sistnevnte fordring er ensbetydende med å erkjenne at menneskeheten er én, slik Gud er én. Dvs vi er alle søstre og brødre - uansett tro og livssyn, kjærlighet er m.a.o. en viljespreget holdning:

Jesus satte for øvrig aldri opp det kjennetegn at vi skulle være bibeltro eller ikke. Men at vi skal kjennes på gjerningene: Når du realiserer Guds bud, så realiserer du deg selv. Det vi gjør overdøver altså det vi hevder, og setter alle våre flotte lister med teologiske korrektheter i sitt rette lys. Det å være en troende og menneske underveis handler altså om holdninger, praksis:

Nestekjærlihgheten er m.a.o. kongeveien til kunnskap om- og kjærlighet til Gud.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt