EN BØNN TIL DEN NORSKE KIRKES PRESES OG RESTEN AV BISKOPENE:

Biskop Olav Fukse Tveit sa i sin innsettelses tale nylig at han vil forkynne «Guds kjærlighet i praksis». Han trakk fram ordene kjærlighet, håp og tro.

Kjærligheten er det største i den kristne tro. Jesus forkynte nestekjærlighetens budskap og nestekjærlighetens krav. Han er selve håpet, menneskenes eneste håp. Troen på Jesus død på korset for våre synder er Bibelens ufeilbarlige Sannhet (formulert på Det annet Vatikankonsil).

Selv om Bibelen er grunnlaget for forkynnelsen betraktes trosartiklene som autorative. Foruten de to ovennevnte artikler har kirken også Den Apostoliske og den Nikenske trosartikkel. Det er bibeltrosskap og bekjennelsestroskap prestene forplikter seg på når de ved ordinasjonen lover å forkynne Guds ord klart og rent, slik det står i Bibelen og etter den norske kirkes bekjennelsesskrifter.

Jeg tror svært få av dagens prester fra kirkens talerstoler forkynner at «de ugudelig skal pines uten ende og gå inn i ilden, mens de som har gjort godt, skal gå inn til det evige liv.

«Heller ikke at udøpte barn ikke kommer til himmelen, men til barnas grenseland hvor Guds nærvær er fraværende. Hvorfor skal prestene måtte bekjenne trosartikler som både er fordømmende og ugudelige?

TROSARTIKLER I UTAKT MED KIRKENS FORKYNNELSE

Debattene startet for fullt i 1953 mellom professor Hallesby og biskop Schjelderup. I sin dommedagstale i radioen sa Hallesby at han ikke skjønte at ikke- troende torde legge seg om kvelden. Hvis de døde om natten stupte de rett i helvete. Schjelderup grep heldigvis inn og sa det ikke var plass til kjærlighetens Gud i Hallesbys religion.

I 2002 ble debatten igjen et tema da professor Jervel i sin bibeloversettelse av de fire evangelier byttet ordet Helvete med Gehenna (en søppelfylling utenfor Jerusalem)

I 2011 ble det nedsatt en arbeidsgruppe i kirken som skulle arbeide med framtidens kirkeordning. Her ble Augustana og Den Athanasianske trosartikkel drøftet, men biskopene nøyde seg med å si at vi ikke skulle bry oss så mye om dem. De ble værende sammen med de øvrige bekjennelsene.

På kirkemøtet i 2019 ble de samme artikler enda en gang tatt opp til en ny vurdering. Heller ikke denne gang fant biskopene det nødvendig å fjerne dem eller å gjøre forandringer i teksten. De skulle forbli uforandret og sammen med Bibelen, Luthers Lille Katekisme Den Nikenske og Apostoliske trosbekjennelse være kirkens bekjennelser. Læregrunnlaget fra 1687 skulle være kirkens bekjennelse.

APOKALYPSEN HAR FORANDRET SEG SIDEN MIDDELALDREN.

VERDEN GÅR IKKE LENGER OPP I ILD OG FLAMMER

Dommen må forstås i en historisk kontekst.

Selv om kirken har avskaffet det fysiske helvete etterlyser mange prester biskopenes og Kirkemøtets syn. En prest som ikke følte seg komfortabel med kirkens lære, ba for noen år siden Vårt Land spørre om biskopenes syn. Flertallet stilte seg avisende til at alle ble frelst og tolket det å gå fortapt, permanent betydde «ikke å være i Guds nærhet» Man fikk ikke være med på «bryllupsfesten».  Et fåtall delte Apokatastasis tanken, tanken som handler om alle tings gjenopprettelse. Disse mente at alle ville bli frelst til slutt.

Det ville ikke forundre meg om flere av biskopene i dag ville være enig i denne tanken.

DEN RETTE TOLKNING

De fleste fortellingene om helvete kommer ikke fra Bibelen, men fra senere fortolkninger som kristendommen vanskelig kan fraskrive seg. Bibelen må tolkes fordi den er blitt til i en tid ulik vår. Vi må også skille mellom det i Bibelen som er tidsbetinget og det som gjelder til alle tider. Bibelens sannhet ligger i dens Kristus forkynnelse.

Når det gjelder fortapelsen har Bibelen pekt på dens mulighet gjennom billedlige utrykk. Forestillingen om et helvete som et sted med evig pine for de ikke-troende, hører ikke hjemme i kjærlighetens religion. Det har skjedd mange forandringer i Bibeltekstene underveis, ufrivillige feil, men også endringer bevisst foretatt av teologiske og dogmatiske grunner. Selv om det ofte vises til Bibelens klare ord, bør man ikke være teolog for å forstå at mange bibel vers er alt annet enn klare. Det er heller ikke alle «Guds ord i Bibelen» som er Guds ord.

KIRKETILHØRIGHET

Vi tilhører den Lutherske kirke og Luther har lært oss å tenke selv. Han sier:» den som holder oss oppe i livet vil også holde oss oppe i døden.» Om fortapelsen sier han videre: «om det evige liv vet vi like lite som barnet i mors liv vet om livet som venter det etter fødselen». Han sier også at «bare de skrifter som fører oss til Kristus burde vært med i den.»

EVIG HELVETESSTRAFF – EN TROSBELASTNIG

BISKOPENE KAN IKKE TIE LENGER

Trusselen om evig pine har gjort stor skade i manges sinn. Flere og flere av kirkens ledere og medlemmer mener formuleringene i flere av kirkens bekjennelsesskrifter er ugudelige og ubibelske. Temaet har splittet mange kristne og gjør det fremdeles. Oppfatningene spenner fra en fortapelses lære med evig pine til en kristendomslære som avskriver fortapelsen og mener at alle blir frelst til slutt. Av hensyn til den forvirring som rår blant kirkens medlemmer bør bispekollegiet komme med klare uttalelser hvorfor kirken fremdeles bekjenner Augustana og den Athanasianske trosbekjennelser.

DØDEN VÅR SISTE FIENDE

FORTAPELSENS MULIGHET ER NOE MAN SKAL TA SOM EN ADVARSEL FOR SEG SELV, IKKE NOE MAN SKAL BRUKE FOR Å KLASSIFISERE ANDRE (JURGEN MOLTMANN)

Guds nåde opphører aldri, og menneskene kan selv etter døden velge å bli med i fellesskapet med Gud. Jesus sier «når han blir løftet opp fra jorden, skal han dra alle til seg». I Bibelen leser vi at en gang skal alle bøye kne og bekjenne at Jesus er Herre. Den sier samtidig at ikke alle tok imot Jesus som frelser.  Jeg tror også disse får en sjanse når Gud sender sin sønn tilbake til jorda for å holde dom. Dommen er nåde og miskunnhet. Guds rettferdighet er identisk med hans kjærlighet. Derfor har vi lov til å håpe og tro at når menneskesønnen kommer tilbake og viser hvem han er, vil alle innse at Jesus er Veien, Sannheten og Livet, og da også velge å si ja til fellesskapet med Gud. Først da blir vi en hjord under samme hyrde. Til slutt noen strofer fra den vakre sangen:

«Det enda jag vet det er att nåden racker

Att Kristi blod min synd, min skuld betacker.

Det enda jag har att lita till en gång

Det ar Guds nåd, Guds gransløsa nåd».

Nåden gjelder i livet og i døden