Verdidebatt

Julie og blomsterengen

Det begynner å gå opp for meg at Julie er et mirakel. Hun er sjelden. Slik ensformige gressplener overtar for de fargerike blomsterengene, slik blir det stadig færre av Julies folk i blant oss.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Julie er niesen min, og jeg fikk den ære å være hennes fadder da hun ble døpt. Hun har rukket å bli atten år nå. 

Allerede den gang, for litt over atten år siden, kunne ultralydbilder gi små signaler om mulig kromosomfeil. Jordmor orienterte Julies foreldre om dette. For dem var det lille barnet uansett en gave fra Skaperens hånd. De ønsket ikke å vite noe mer før barnet lå i armene deres. Ville de ha klart å stå i mot forventningene som møter oss i dagens helsevesen? I disse dager tar stortingspolitikerne stilling til om den såkalte NIPT-testen skal tilbys alle gravide. NIPT kan brukes til å avdekke om foster har trisomi 13 (Pataus syndrom), trisomi 18, (Edwards syndrom) eller trisomi 21 (Downs syndrom). Downs syndrom er langt mer vanlig enn de to andre syndromene denne testen avdekker. Testen kan ikke gi 100% svar. Men i følge tilhengerne, er slike tester med på å gi kvinnen et «informert valg». Kan vi snart være der, at når man først har valgt å sette et barn med ekstra behov til verden, må man også bære den ekstra økonomiske byrden dette medfører? Aner vi hvilket ansvar vi er i ferd med å legge på enkeltmennesker med denne informasjonen?

Like forskjellige som andre mennesker

Jeg vil ikke romantisere. Det er utfordrende å få et barn med Downs syndrom. I tillegg til en genfeil i kroppens celler, er det høyere forekomst av for eksempel hjerte- og karsykdommer blant denne gruppen. Å få et barn med et så annet utgangspunkt enn de fleste andre barn, kan være en tung beskjed å få for foreldre og familie. Men vi glemmer ofte at mennesker med Downs syndrom er like forskjellige som andre mennesker. Å snakke om å gi foreldre et «informert valg», vil alltid være et upresist uttrykk. Hva vet vi egentlig om hvordan livet blir? Dessuten slår det meg hvor mye av smerten som handler om at vi som familie så ofte har sammenlignet Julie med den utviklingskurven barn med et annet antall kromosomer "normalt" har. Hvordan ville det se ut om hun fikk lov til å følge sin egen utviklingskurve? Kanskje hun da slettes ikke var "utviklingshemmet" overhodet? Mennesker med Downs syndrom blir nå eldre enn tidligere. Mange lever gode liv, er i jobb og bor for seg selv. Fremstår det ikke som et paradoks at vi har valgt ut akkurat denne diagnosen som noe vi skal teste effektivt for?

Politisk redaktør, Berit Aalborg reiser viktige spørsmål i sin kommentar i Vårt Land, publisert 17. mai, der hun bl.a. skriver: «Som samfunn leter vi systematisk etter de mest sårbare blant oss, for å fjerne dem. Denne tanken er skremmende. Ikke minst er det verdt å reflektere rundt hva den gjør med oss som samfunn, og vårt syn på hva det er å være menneske.»

Fabelen om prestegårdshagen

Jeg vokste opp med en gedigen prestegårdshage rundt meg. I vekstsesongen på våren måtte vi klippe plenene to ganger i uka, faren min og jeg. Den forrige presten var ikke så begeistret for stor hage. Han slo den delen av gresset som vendte ned mot kirkegården med ljå et par ganger om sommeren. Det tok tid før vi fikk bukt med noen spesielle vekster som hadde slått seg til i den delen av hagen. Jeg lærte raskt at alt som vokste der det skulle være plen, og som så annerledes ut enn det vanlige gresset, satte vi enkelt navn på ved å plassere en "u" foran. I denne delen av hagen vokste det et ugress som hette kjørvel. Jeg synes planten hadde en spennende smak som av lakris. Noen vil si den smaker anis. Kjørvel tilhører persillefamilien, og i de fleste retter kan du erstatte persillen med kjørvel for å få en litt kraftigere og annerledes smak. Kjørvel er en allsidig urt som brukes mye i Frankrike. Der regnes den som en av "fines herbes", en klassisk fransk urteblanding. Det er bare det at når den vokser på steder hvor vi forventer gress, da setter vi bare en "u" foran ordet og irriterer oss. Først som voksen lærte jeg at den har usedvanlige egenskaper.

Livslyst og pur vårglede

En annen plante som vi satte en "u" foran, var den fargesterke løvetannen. En drøy måned på vårparten hadde den sin tid, hvis den fikk lov. Hvis ikke gresset ble klippet for ofte. Lot vi deler av gresset hvile et par dager ekstra, ble plenene fylt med dette gule teppet av livslyst og pur vårglede. Senere har det kommet presise hageredskaper som effektivt fjerner løvetann med rota. Jeg hadde med et barn i bilen en vårdag, og spurte henne hva hun syntes om løvetennene langs veikanten. Hun nølte. Som om hun skulle bruke det svaret hun hadde lært eller det svaret som kom innenfra. Hun valgte å være diplomatisk: "Jeg synes de er veldig fine. Men de er vel ugress?"

En annen forklarte meg hva som er problemet med løvetannen. Den ødelegger for gresset. Akkurat som mosen. Slike planter er så vekstvillige. Derfor må vi holde dem nede, ellers tar de helt over. Tja. Omtrent slik Hitler sa om jødene. Eller som enkelte i dag sier om innvandrere. Vi setter en generell "u" foran alt som ikke ser ut som gress. Mens de egentlig har mange forskjellige navn og nyanser. Aller mest utryddingstruet i vår del av verden i dag, er Julies folk. 

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt