Hvorfor Israel er en «tung» misjonsmark.

Spissformuleringen viser hvor langt på avveie «erstatningsteologien» kan føre. Teologiske vismenn forstår ikke at Israels fortsatte eksistens faktisk er avhengig av at Jerusalem er på jødiske hender. Den politiske venstreside i alle land, inkludert Israel, bruker Kirkenes Verdensråds «erstatningsteologi» som premiss for å delta i BDS-kampanjen mot den nye regjeringen i Israel, som har varslet at den om kort tid vil annektere deler av «Vestbredden». Noen venstrevridde norske kommuner har, i et merkelig utenrikspolitisk engasjement, hengt seg på kampanjen.

Ved Freden i Roskilde i 1658 ble de forannevnte gammelnorske landområdene avstått etter et dansk-norsk nederlag i krigen mot Sverige. Vidkun Quisling tok under 2. verdenskrig opp kravet om tilbakeføring av landskapene til Norge, med tysk hjelp. Norge har for lenge siden lagt vekk  dette krav og innsett at territoriene for alltid er tapt!  Dagens norske biskoper og det store flertall av prester i Den norske kirke, mener at Israel på samme vis bør legge vekk imperialistiske krav om å få de tapte bibelske territoriene tilbake.

Den verdensvide kirke, den kristne menighet, har i følge erstatningsteologiens læresetninger også oppfordret israelske ledere til å legge vekk sine planer om annektering av «Vestbredden». Kirkens teologiske standpunkt ligger i bunnen av dette syn, siden den kristne menighet har overtatt Israels rolle i frelseshistorien. Kirkens prester forkynner fra alle landets prekestoler et samordnet budskap: Det geografiske begrep «Israel» bør brukes minst mulig i forkynnelsen for ikke å skape uheldige assosiasjoner for kirkefremmede mennesker.

«Israels religiøse rolle i frelseshistorien er for alltid forbi», sa til og med  den meriterte teologiske professor ved MF, Ole Hallesby, noen ti-år før de dramatiske  begivenhetene i Palestina fant sted i maidagene i 1948. Han var stor nok til å innrømme sin vranglære innen han døde i 1961.

Allerede på 200-tallet e. kr. vokste en erkjennelse frem i de første kristne samfunn rundt Middelhavet som apostelen Paulus over 100 år tidligere hadde advart mot i sitt brev til menigheten i Roma: Israel var ikke for alltid tapt for jødene. Det hadde ennå en rolle å spille i historien. Og jødene, religiøse så vel som sekulære, har ikke gitt opp håpet om å få hele landet sitt tilbake. «Erstatningsteologien» har likevel blitt hengende ved den kristne menighet. Dens talsmenn sier at jødene bør glemme  å få hele landet tilbake. Norske biskoper mener  det bør deles med palestinerne.

Knesset i Jerusalem er i disse dager i ferd med å utarbeide en lov mot evangelisering både i Eretz Israel og på de såkalt ulovlig okkuperte landområdene, Judea og Samaria. I Israel bor det i underkant  av 100.000  Jesus-troende jøder. Etter over 70 års eksistens utgjør de i beste fall neppe mer enn  en ti- del av den jødiske befolkning i Israel. Landet sies å være en «tung» misjonsmark, og en forklaring er at nesten alle israelere har en eller flere slektninger som døde under Holocaust i «det kristne» Europa. Det er imidlertid en annen forklaring som er like sannsynlig.

Et nytt holocaust i Midtøsten har i flere ti-år vært ønsket av 58 muslimske  medlemsland i FN, og deres hatefulle retorikk mot Israel ser ut til å ha påvirket hele verdensorganisasjonen. Det er ikke vanskelig å forstå at jødene har fått et negativt inntrykk av FN og alt dens vesen, og at de merker motstand mot Israels blotte eksistens fra vestlige land som sympatiserer med araberlandene fordi de er avhengig av deres oljeleveranser.

En ny holdning til kristendommen er likevel på gang i Israel blant ledende politikere, især på den politiske  høyreside, mye takket være virket til lederne for organisasjonen Den kristne ambassade i Jerusalem, Dag Øivind Tobiassen og hans forløpere etter opprettelsen av ambassaden i 1980. Vestlige ambassader hadde i de foregående år blitt flyttet fra Jerusalem til Tel Aviv,  som en følge av den vestlige verdens nyervervede kritiske holdning til Israel, etter landets knusende seier over araberstatene i seksdagerskrigen i 1967.

Yasser Arafats språklige tyveri av begrepene palestinsk og Palestina etter dannelsen av «Palestinas frigjøringsorganisasjon» (PLO) i 1964», hadde smitteeffekt på de fleste av samfunnslivets institusjoner i alle land, politiske så vel som ideelle og religiøse. Forduftet var den politiske venstresides begeistring for det sosialistisk/sionistiske israelske lederskap, etter at nye koster med bl. a. høyremannen Benjamin Netanyahu i spissen tok over styringen etter Oslo-avtalenes havari på 2000-tallet. Han har innrømmet at kristne, både evangeliske og evangelikale, er Israels beste støttespillere i dagens israelskfiendtlige verden. Det samme sier president Donald Trump om religiøse grupperinger i USA i forkant av presidentvalget i november 2020.  De kristne er hans beste støttespillere.

Kirkens svik overfor den jødiske statsdannelsen bekymrer likevel den israelske statsminister, etter at den fikk et teologisk lederskap i Kirkenes Verdensråd og i Lutherske Verdensforbund, som alle har vært Palestina-venner siden Yasser Arafats glansdager i 1990-årene.  Som kombinert fredsprisvinner og notorisk løgner greide han å fremstille Israel som den store stygge ulven, og palestinerne som «the little underdog», som trengte verdens og Kirkens støtte mot ulven. Det greide han til gagns.

Den nye narrativen slo godt an. Internasjonal støtte til PA har i to ti-år vært «over all forventning». Det tidligere paradigmet som hadde vært rådende i Vesten i tiden etter 1948: «Sympatien overfor «en liten og svak statsdannelse, Israel, som står mot en oljesterk arabisk verden, der den lille  kjemper for livet mot overmakten» - forsvant da rollene ble snudd i krigene i 1967 og 1973. Da mini-staten, Israel, slo knock out på sine fiender, snudde også den frie, demokratiske verdens holdning til Israel. Det var en tragisk helomvending.

Yasser Arafat manipuleringskunst med begrepene «Palestina» og «palestinsk» var en genistrek, og verdt en internasjonal bedrageri-pris. At den norske Nobelkomite som representant for det kristne Europa ga fredsprisen til terroristen og jødehateren Yasser Arafat, er en skamplett, som det norske folk ennå ikke har tatt innover seg. Fredsprisen har gjort ubotelig skade på Israel som misjonsmark. I Tel Aviv blir endog israelske Jesus-troende misjonærer kjeppjaget på strandpromenaden.

Det er to utganger på striden om «Det hellige land» i følge den meriterte« forfatter og  columnist Caroline Glick. Den ene utgangen er:  «Israeli sovereignty, not appeasement is the key to lasting Peace.» Den andre: «Arabs came by the sword and will probably have to leave by the sword». Det er en dyster fremtidsutsikt, som er forutsagt i Bibelen.