Spaltist Joanna Bjerga

Hjemlengsel

Kan det være så enkelt som at vi alle har en innebygd hjemlengsel? At noe dypt inni oss søker tilbake til noe trygt og godt? Et sted vi ikke egentlig husker, fordi vi var der før vi ble født?

Publisert: 24. mai 2020

Jeg er lettrørt. Og lettpåvirkelig. Mannen min, som er utdannet innen markedsføring, fleiper ofte med at jeg er en markedsførers drøm. Jeg kan begynne å gråte etter å ha sett ti sekunder av en reklamefilm, selv om jeg ikke har sett den første halvdelen.

Det var derfor ingen stor overraskelse at tårene rant da jeg, i likhet med halve Norges befolkning, så NRKs TV-sending på 17. mai. Det var særlig ett innslag som fikk fart på tårekanalene, og det var videoene fra seerne, som viste hvordan familier hadde ivaretatt kontakten med besteforeldre gjennom Covid-19 restriksjonene. Og folk hadde virkelig vært kreative! Det var utendørskonserter, vinsjing av sjokolade opp til balkonger, vinking og kyssing gjennom vinduer og Facetime deling av barns kunstverk.

Innebygd hjemlengsel

Men hvorfor var det så rørende? Hvorfor blir vi så beveget av å se kjærlig kommunikasjon mellom mennesker som er glad i hverandre? Det motsatte er også tilfelle. Hva er det som opprører oss så mye når folk som hører sammen blir adskilt? Enten det er på grunn av død, sykdom eller krig?

På samme måte som adskillelsen bare føles så grunnleggende feil, så føles samværet bare så veldig riktig. Kan det være så enkelt som at vi alle har en innebygd hjemlengsel? At det er noe dypt inni oss som søker tilbake til noe trygt og godt? Et sted vi ikke egentlig husker, fordi vi var der før vi ble født?

Jeg velger å tro det. Ingen vet hva som skjer når vi dør. Ingen vet egentlig heller hva som skjedde før vi ble født. Vi kan bare tro, og håpe. Men det er den troen og det håpet, som gjør alle adskillelsene mulige å bære, og som gjør det gode samværet så godt. Og noe som vi ønsker å ta med oss videre.

Ignostisisme

Jeg har den siste tiden hatt noen interessante samtaler med en ignostiker. Nei, det er ikke en skrivefeil. Jeg har også dermed lært et nytt ord, for ifølge Wikipedia er ignostisisme «en retning innenfor filosofi og teologi som innebærer at enhver teologisk holdning (inkludert agnostisisme) er basert på ubegrunnede antagelser angående selve Gud-konseptet (...) Ignostikeren kan ikke engang si om han/hun er teist eller ikke teist, inntil det foreligger en helhetlig definisjon av «Gud» eller teisme».

Vi er enige om mer enn jeg trodde. Ikke bare kan ikke Guds eksistens bevises vitenskapelig, men det er heller ikke mulig å bevise at Gud ikkefinnes.

Religion og tro er rare greier. I absolutt alle samfunn finnes det varianter av tro og tilbedelse. Som ignostiker mener min nye venn at all hang til religiøsitet bunner i evolusjon og overlevelsesinstinkt. Der er vi ikke helt enige. For jeg mener at det ene ikke utelukker det andre. Menneskene kan vel ha utviklet seg dit hen at de lengter etter kontakt med noe guddommelig, og samtidig være skapt av en høyere kraft, kan de ikke?

Ingen skråsikre svar

I diskusjonenes bølger frem og tilbake havner vi ofte i en slags mellomposisjon. Spiller det egentlig noen rolle om Gud finnes, dersom de som tror på ham opplever at troen gir dem noe positivt? Gjør noe positivt med dem?

Jeg blir altså rørt av reklame og suppete videoer. Jeg lar meg også fascinere av nær-døden-historier. Likhetstrekkene mellom dem, men også ulikhetene mellom dem, ut fra personenes bakgrunn og trossystem. Et likhetstrekk som ofte går igjen, er nettopp denne opplevelsen av å komme «hjem« til noe, og møte mennesker som har gått før dem og som de er glad i. Og så kjærligheten da. En altoppslukende opplevelse av ubetinget omsorg, hvile og gjenkjennelse.

Hvorfor vil vi ikke alle dø så snart som mulig, da? Hvorfor er overlevelsesinstinktet så sterkt, og sorgen så stor når mennesker dør uventet eller for tidlig, etter vår målestokk?

Jeg har ingen skråsikre svar. Jeg står igjen med troen og håpet, mens jeg kikker ut på en hage som står i nyutsprunget vårskrud. En hage som for bare noen uker siden så helt død ut. Nei. Det er for vakkert, for detaljert og intrikat til å være tilfeldig. Tror jeg.

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere