Svein Ole Hansen

100

Fremmed venn og bror

Aldri skal jeg søke eller fristes av en talerstol. Stå der og se mennesker sitte stille i timesvis med hendene i fanget eller på sine lår mens de hører på meg med halvåpen munn - og de fleste med lukkede øyne i tillegg. Heller ikke vil jeg søke å heve meg over min neste så mye som tykkelsen på et A4 ark. Men jeg vil gjerne glede meg over å få stå på samme grunn med de som møter blikket mitt og smiler til meg før de haster videre til alle sine gjøremål.

Publisert: 22. mai 2020


Israeleren er å ligne med en vis gammel mann. En dag ser jeg han på gaten. Jeg ser at kroppen hans er bøyd og ansiktet er sorgtynget. Så stopper jeg han og spør: Hvor er ditt hjerte min venn? Han ser på meg med undring og sier: "Mitt hjerte er selvsagt i Jerusalem." Hva gjør deg så sorgtynget og trist,? spør jeg videre. "Jerusalem er en splittet og stridens by, og det sliter byen og meg mot graven," sier han. Da sier jeg til den vise gamle mannen: "Slipp din bror inn i ditt hjerte - ikke stykkevis og delt, men fullt og helt - så skal du få et nytt og strålende hjerte - mer vitalt og sterkere enn noen gang tidligere". Den gamle vise mannen retter seg sakte opp, blir stille og ser granskende på meg, men så brer smilet seg over hele ansiktet hans. På ganske så kort tid er det som om han er blitt godt over tre tusen år yngre. Etter hvert er det som om han allerede er begynt å fylle ut en meterlang gjøremålsliste i sitt indre bak nærværets forheng i det ytre. "Neste år i et nytt, vakkert og fredfylt Jerusalem" sier jeg og smiler. Han smiler og ler hjertelig - slik venner gjør.

Den kristne er å ligne med et barn som tillitsfullt forholder seg til mye rart og forskjellig som det dels hører og som det dels finner på selv. Barnet går og bærer i sin høyre hånd en liten koffert som kun inneholder en velkjent bok. En dag møter jeg barnet og slår følge med det et stykke på veien. Jeg spør barnet: Hvor og når oppnår du hvile? Og barnet svarer: Jeg hviler ikke før jeg er hos min Far og riket hans her på jorden som i himmelen. "Det er her og nå," sier jeg. Er du min Far, spør barnet meg. "Nei, jeg er ikke far til noen. Etter meg kommer ingen barn - bare voksne modne mennesker," sier jeg og fortsetter: Jeg er en tjener og bror som deg. "Vil du si meg noen ord fra Gud", sier barnet videre. "La de små barn komme til meg, hindre dem ikke! for Guds rike hører sådanne til." I det jeg fullfører ordene strekker barnet en liten, men kjølig hånd mot min hånd. Jeg varmer hånden til barnet en stund, men så sier barnet at det ønsker å sitte litt for seg selv. "Fint å få være sammen med deg," sier jeg og vinker . Barnet smiler og vinker tillitsfullt tilbake - som til en bror og venn.

Muslimen er å ligne med ei kvinne som vandrer omkring ute i ørkenen. En dag snur jeg meg og ser tilbake i det jeg tenker på fremtiden. Jeg ser at mine fotavtrykk fort blir utydelige i den tørre ørkensanden. Så går jeg videre og kort tid etter ser jeg den mystiske, men vakre kvinnen jeg leter etter. Hun kommer fra dit jeg søker. Jeg stopper opp og ser at avstanden mellom oss minker. I et uttrykk utsprunget veldig lokalt med opprinnelse i en for henne fjern kultur, prøver jeg å innlede mitt ærend i det hun er tilstrekkelig nær. Jeg sier: "Kan det virkelig være levelig for en vakker kvinne her ute i ørkenen nå". Kvinnen snakker ikke til fremmede og viser det med å dra et løsere tøystykke fra sin bekledningen rundt hodet strammere rundt sin nese og munn. Med skarpe og vakre øyne ser hun til siden uten å bevege hodet og studerer meg i det hun umerkelig går saktere. Rett før hun passerer meg sier jeg: "Herren er steget ned i Det nye Jerusalem og har ventet lenge på deg." I det jeg begynner å gå - for å vise min respekt- fortsetter jeg: "Din flukt ute i ørkenen er over." Kvinnen vet det ikke, men jeg ser henne uten å snu meg tilbake. Hun stopper opp, snur seg og prøver å skjule at hun ser etter meg. Men jeg hører tankene hennes: Hvem er han? Kan en fremmed være pålitelig.


Med vennlig hilsen

Svein-Ole Hansen

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3815 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
16 dager siden / 1244 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
22 dager siden / 898 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
14 dager siden / 850 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
14 dager siden / 646 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 579 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
26 dager siden / 571 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere