Verdidebatt

Nordhaug og forkynnelse for de døde

Halvor Nordhaug tar i en kronikk i Dagen 12.mai til orde for at Bibelen ikke er samstemt når det gjelder læren om livets to utganger. Han har også nylig gitt ut boken “Men hva med de andre?” på Vårt Land forlag der han drøfter hva som ifølge Bibelen skal skje med alle dem som ikke tror til slutt. Nordhaug hevder at det i følge Bibelen finnes flere løsninger på dette og at det ikke er entydig at de som ikke tror på Kristus går fortapt, slik klassisk kristendom hevder. Han mener det er galt å stemple teologer som “liberale” fordi de ikke tror på en evig fortapelse.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Et viktig luthersk prinsipp er at uklare bibelsteder skal tolkes i lys av de klare. Det finnes faktisk nok av Bibelsteder som er klare på dette punktet, noe Nordhaug selv innrømmer i sin kronikk. Både det gamle og det nye testamentet understreker at Gud også er en Gud som straffer det onde, og i Jesu lignelse om ugresset og hveten er tanken klar. Ugresset blir ikke fjernet før det er klart for innhøsting, for ellers vil man komme til å fjerne hveten samtidig. Gud tillater ugresset å vokse sammen med hveten fram til innhøstingen, da vil ugresset bli skilt ut og kastet på bålet.

Nordhaug antyder at det er vanskelig å se for seg at en kjærlig Gud vil straffe de ugudelige. Ut i fra Jesu lignelse om ugresset og hveten, kan vi faktisk snu på dette. Er det mulig å tenke seg at en kjærlig Gud vil akseptere at ondskapen får fortsette å infiltrere hans gode skaperverk til evig tid? Kan vi se for oss at en kjærlig Gud vil tillate det ondes fortsatte eksistens til evig tid? Jeg mener det er en umulig tanke, selv om jeg innerst inne selvsagt skulle ønske Nordhaug hadde rett. Dessverre har han ikke Bibelen med seg og jeg er også dypt uenig i at Bibelen skulle være uklar på dette punktet. Er det noe Bibelen er klar på, så er det nettopp dette. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, det står fast. Samtidig understreker Bibelen gang på gang og igjen og igjen at det er farlig å falle i den levende Guds hender og at det ikke er frelse i noen annen enn i Jesus Kristus.

Som begrunnelse for denne påstanden anfører Nordhaug også to omdiskuterte skriftsteder, fra 1. Peters brev, blant annet 1.Pet 3,18-19 og 1.Pet 4,6. Det førstnevnte lyder slik i 2011-oversettelsen:

For Kristus selv led for synder,

          én gang for alle,

          den rettferdige for urettferdige,

          for å føre dere fram til Gud.

          Med kroppen døde han,

          men ved Ånden ble han gjort levende,

          

    19 og slik gikk han bort og forkynte

          for åndene som var i fangenskap.

I 1.Pet 4,6 leser vi etter samme oversettelse:

"Derfor ble evangeliet forkynt også for de døde, for at de som i kroppen ble dømt slik mennesker dømmes, ved Ånden skulle leve, slik Gud lever."


Det er et gammelt luthersk prinsipp at uklare skriftsteder skal tolkes i lys av de klare. Disse to tekstene er notorisk uklare og vanskelige å tolke, ikke bare fordi de synes å gå på tvers av hele det øvrige bibelske budskapet om Guds straff og fortapelsens mulighet. Det finnes rett og slett ikke eksegetisk grunnlag for å hevde at Peter lærer at det finnes en frelsende mulighet etter døden, selv om han slett ikke er den første som har forsøkt seg på dette. Da leser man disse to skriftstedene sammen og ignorerer den sammenhengen de faktisk står i.

Når det gjelder 1.Pet 1,18 så er det flere eksegetiske problemer å ta stilling til. For det første, hvem er egentlig “åndene som var i fangenskap”? Begrepet “pneumata”, som her er oversatt med ånder, brukes i Bibelen og den jødiske tradisjon ofte om åndsmakter eller engler og flere eksegeter har oppfattet begrepet her som en henvisning til de falne gudssønnene fra 1.Mos 6,1-7, de opprørske englemaktene som steg ned på jorden og giftet seg med menneskenes døtre. “Pneumata” kan også brukes om mennesker, men da står det ikke absolutt, uten noen nærmere betegnelse, men er nærmere presisert med en genitivforbindelse (NNs ånd). Faktisk finnes det ikke et eneste eksempel, verken i det Nye Testamentet, eller den jødiske tradisjon på at “pneumata” brukt absoutt betegner mennesker i dødsriket. Det er derfor overveldende sannsynlig at det ikke var avdøde mennesker som Jesus forkynte for, men engler og åndsmakter.

Et annet eksegetisk problem gjelder forkynnelsen. Peter forteller at Jesus forkynte for disse åndene, men ikke hva han forkynte. Det står faktisk ikke noe om at han forkynte et frelsesbudskap eller et evangelium. Verbet som er brukt her, “ekeryksen”, brukes vanligvis med en nærmere bestemmelse, men her står det absolutt. I JohsÅp 5,2 brukes det samme verbet i en partisippform, men også med nøytral mening. Da er meningen at man kunngjør noe. I alle tilfelle står det ingenting om at “åndene” fikk noen mulighet til å omvende seg. Det er mer sannsynlig at Jesu forkynnelse for åndene var en forkynnelse av sin seier ved evangeliet for at de skulle underkaste seg.

Når det gjelder 1.Pet 4,6, så er konteksten en annen. I konteksten er det snakk om den forfølgelsen som de kristne utsettes for fordi de ikke lenger lever etter sine menneskelige lyster. I 4,6 er det helt klart snakk om en forkynnelse av evangeliet. Her brukes også det normale ordet for dette, nemlig “evangelizetai”. De eksegetiske spørsmålene er her knyttet til oversettelsen “Derfor”, som er en oversettelse av uttrykket “eis touto gar”, som refererer til foregående vers, som omtaler dommen. I lys av konteksten, at det her handler om kristne som har vært utsatt for forfølgelse, er det ikke rimelig å anta at dette som her omtales er en del av det som skjedde under Jesu nedstigning til dødsriket, slik Nordhaug hevder. Den enkleste forståelsen av grunnteksten er vanligvis også den riktige og den enkleste forståelsen av v 6 er i lys av v 5 som henviser til ham som skal dømme både levende og døde.  Evangeliet ble forkynt for døde, dvs de tidligere medlemmene av menigheten, men som nå er døde. De har fått evangeliet forkynt (mens de levde), slik at selv om de har blitt dømt i kroppen, likevel skal leve, ved ånden.

Det er mye i Bibelen som kan være uklart, men læren om de to utganger hører ikke med til det. Gjennom hele det Gamle Testamentet er det en rød tråd, at Gud vil helst tilgi, vise nåde og frelse, men han straffer også som en ytterste konsekvens av menneskers ulydighet og gjenstridighet, selv om det ikke er det han helst vil. I det Nye Testamentet er fortapelsens mulighet løftet fram både i Jesu egen forkynnelse, i evangeliene og brevene, og ikke minst i Bibelens siste bok. Det finnes ingen annen frelsesvei enn Jesus Kristus, det er Bibelens forfattere enige om. Det er dette som vi har fått åpenbart. Den som rokker ved Guds åpenbaring gjør seg ikke bare skyldig i å være en “liberal teolog”, en “falsk profet” som villeder kristenfolket og undergraver i virkeligheten Jesu egen befaling om å drive misjon. Det er alvorlig.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt