Verdidebatt

Muslimske etterfølgere av Jesus

“Det er teologisk svært omstridt å kalle en Jesustroende muslim. Det handler om åpenbaringsforståelse og religionsteologi,” skriver Rolf Kjøde i Vårt Land 16 mai, i et innlegg der han problematiserer elementer av Frikirkens misjonspraksis i Midtøsten (VL 2 mai, utvidet på Verdidebatt 19 mai). Langt mer kan sies om dette.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vi finner i dag titusenvis som kan vitne slik: "Muslim betyr å være overgitt til Allah. Med Isa (Jesus) som herre og mester er jeg mer overgitt til Gud enn før Isa åpenbarte seg for meg. Og det er hans ord i injil (NT) som gir meg kraft og veiledning dag for dag, han som er Allahs Ord fra evighet. Jeg er en muslimsk disippel av Jesus." Om vi teologer som sitter trygt i Vesten problematiserer og avviser deres trosidentitet, er ikke det misjons-kolonialisme i ny drakt? Dette er disipler som vet hva de risikerer av forfølgelse og avvisning ut fra sin tro på Jesus.

Fra 1998 har vi lært av misjonstenkeren John Travis å bruke begrepene C4 og C5 for nye troende med muslimsk bakgrunn. C-4 kaller seg ‘followers of Isa’, mens C-5 kaller seg ‘muslim followers of Isa’. Begge gruppene tar vare på elementer fra islamsk kultur og tro. C5-ere insisterer på fortsatt å være en del av det islamske familie- og folkefellesskap slik at de kan vitne for sine egne – inntil de eventuelt blir kastet ut. Noen C5-ere kan gå i moskeen av og til, men har primært sine egne fellesskap. De bruker Koran-avsnitt i sitt vitnesbyrd, men har NT som sin viktigste bok.

Kjøde viser til en studie av Phil Parshall blant lokale C5-ledere som viste at 45% ikke bekreftet treenigheten, 66% sa at Koranen er større enn GT og NT, og noen kunne fortsatt si trosbekjennelsen med ‘Muhammed er Allahs profet’.

Dette er ikke en studie Parshall selv har gjort, men referat fra hans kritiske artikkel i Evangelical Mission Quarterly (EMQ) fra 1998. Denne 1995-undersøkelsen fra 'Islampur' i Bangla Desh er neppe representativ for C5-ere verden over i dag. Kjøde nevner ikke Parshalls merknad om at man i Islampur ikke forsto Koranen – den er jo på arabisk – men kun kjente den liturgiske messende lesning av Koranen. NT, som de leste jevnlig, hadde de på sitt eget språk. Det hører med at Islampur-bevegelsen vokste frem i en stamme som hadde vært intenst mot kristendommen – det hadde neppe skjedd uten en slik kontekstualisert profil, og i 1995 var bevegelsen fortsatt bare '15 år ung'. At Kjøde nå drar frem denne 1995-studien som hovedgrunnlag for sine kritiske spørsmål, er kanskje ikke helt fair. Han nevner heller ikke den kritiske responsen Parshall i samme EMQ fikk av Dean Gilliland, som hadde ledet Islampur-studien.
            Videre viser Kjøde til at Joshua Massey, som selv støtter C5, sier at "læren om kirken må tones kraftig ned." Kjødes gjengivelse er kanskje ikke helt presis. I 2004 skrev Massey i EMQ at i møte med søkende muslimer og nye disipler må vi heller være Kristus-sentrert enn kirke-sentrert. Og videre, "C5 er ikke en strategi for å nå muslimer, dette er en ny virkelighet skapt av Den hellige ånd blant mange muslimske folkeslag." Kjøde leser kommentarene fra Hans Aage Gravaas, daglig leder i NORME, VL 2 mai, som støtte til sitt syn. Slik jeg leser kommentaren, støtter den langt på vei Frikirkens syn og strategi. Det kan forøvrig se ut som andre er mindre skeptiske enn Kjøde – i 2018 publiserte Fast Grunn min 4-siders artikkel om 'Muslimske Jesusdisipler'.

De siste tyve år har mer enn fire millioner muslimer kommet til tro på Jesus, ikke primært som følge av ‘missionaries on the ground’. Dette har vokst frem nedenfra, ut fra lesning av NT og Jesus-avsnitt i Koranen, åpenbaringsdrømmer og erfart helbredelse i Jesu navn. Satelitt-TV og Facebook har også spilt en rolle. De nye troende velger ulik kontekstuell profil. Noen blir ‘evangelikale kristne’ i sin form – og dét er lett å forstå om det gjelder afghanere og iranere som har reagert mot islamistiske styresett. Andre velger selv en C4 eller C5-profil for sitt gruppefellesskap, og mange lever i skjul med sin tro.

En 2005-artikkel av John og Anna Travis forteller: “Noen C5-troende gjentar fortsatt trosbekjennelsen (Det er ingen Gud uten Allah og Muhammed er hans profet), andre gjør det ikke, og andre igjen reformulerer den slik at Jesu navn æres. Vi har hørt noen C5-troende si at de kan regne Muhammed som ‘profet’ i det at han lærte sitt folk om den ene sanne Gud og talte sterkt om Jesus i Koranen. Men de la umiddelbart til at Muhammed hverken er guddommelig eller en frelser.”

Frikirkens misjonsleder viste 2 mai til sin muslimske kjenning som sier “‘at han i alle sine horisontale relasjoner vil forbli muslim hele livet. Men at han vertikalt ville være Jesus-troende’ – der ligger essensen i strategien vår. Det handler om at man ikke trenger å bytte kulturell innpakning for å komme til tro.” Frikirken er involvert i flere land i Midtøsten. Vi ønsker å vise respekt for mange elementer i islamsk og nasjonal kultur. Men det er også elementer som må forsakes, og mange må i Jesu navn løses fra magiske og okkulte bindinger. I reportasjen i VL ville vi vise de tøffe konsekvensene det kan få om en ny troende bryter ut av sitt samfunn og proklamerer seg som ikke-muslim. Om han ser seg som ‘muslimsk Jesus-disippel’, har han en helt annen mulighet til å dele sitt vitnesbyrd med familie og slekt.

Vårt kall er å stå sammen med den stridende og lidende kirke i verden – også når messianske jøder og Jesustroende fra islam velger sine egne veier og begrunner det i NT.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt