Roar Mikalsen

20

Forbudstilhengerne og fobien mot klarhet

Under overskriften «Foreldreoppropet—fornuft i praksis» kommenterer Knut Reinås fra Forbundet mot Rusgift (FMR) Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) sin kritikk av forbudstilhengerne og deres siste stunt, et opprop for de som vil beholde straff som virkemiddel. Dog, det er ingenting ved faktabildet som styrker forbudstilhengernes sak, og vi gjentar at den uenighet som råder bør gi vei for en Sannhets- og Forsoningskommisjon. Det er dette som er den vanlige praksis etter at stater i lengre tid har gjort forfølgelse til politikk; det er dette som må til for å tilføre en dypere bevissthet rundt moralske dilemmaer, og Reinås sitt svar viser med klarhet hvorfor man ikke kommer utenom.

Publisert: 20. mai 2020

Forbudstilhengerne har lang tradisjon for å latterliggjøre og avvise meningsmotstandere. I over 50 år har de slik holdt reformer på avstand, men de siste ti årene har faktabildene blitt så overveldende at den prinsipielle debatten gjenstridig melder seg.

Det er derfor Rusreformutvalget påpeker at det internasjonale samfunn mer og mer har gått fra å tolke de ruspolitiske konvensjonene i lys av det narkotikafrie idealet, og forbudslinjen som et egnet redskap, til å vektlegge menneskeretter og intensjonen om å sikre helse og velferd. Forbudet har spilt totalt fallitt på dette området. Heller enn å redusere tilbud og etterspørsel har den påført oss en rekke uheldige tilleggskonsekvenser, og det er dette som er utgangspunktet for at stadig flere ser til menneskerettighetsprinsippene.

Disse skal beskytte borgerne mot lover som gjør vondt verre. De skal gi forfulgte grupperinger et effektivt rettsmiddel, og de skal tilføre et større perspektiv som hjelper oss å ta et oppgjør med fortidens synder. I den grad disse prinsippene kommer til sin rett, vil derfor verden bli et bedre og mer rettferdig sted. Til tross for dette, viser historien oss at menneskerettigheter ofte motarbeides. De kommer med en moralsk rekalibrering som ikke alltid er ønsket, og det er mange som i det lengste vil unngå å ta konsekvensene av deres implikasjoner.

Forbudstilhengernes overlagte ignoranse 

Det er der vi i dag står ruspolitisk. Til tross for at rusreformutvalget har klarlagt det manglende grunnlaget for straff; til tross for at de forfulgte grupperingene har gjort gjeldene et rettighetsbilde; til tross for at stadig flere organisasjoner påpeker menneskerettighetsbrudd; og til tross for at staten har et ansvar for å klarlegge dette, fortsetter forbudstilhengerne å stå på sitt. De vil ikke ta inn over seg hva det er de har vært med på, og heller enn å innrømme nederlag—eller at de har tatt feil—fortsetter de presset for å holde på maktmidler.

Reinås har vist seg å tilhøre denne tradisjonen. Han hevder å være opptatt av menneskerettigheter, men det prinsipielle grunnlaget behandles ikke. Han synes mer opptatt av å rettferdiggjøre sin posisjon enn å se hvordan prinsipper som likhet, selvbestemmelsesrett, forholdsmessighet, og frihetspresumsjon overføres på ruspolitikken—og fordi Reinås ikke er alene om å se vekk fra den avgrunn som skiller disse prinsippene og forbudslinjen, fortsetter politikken sin skjeve gang.

Det er derfor behovet for en Sannhets- og Forsoningskommisjon mer og mer melder seg. Det spiller i denne sammenheng ingen rolle om foreldreoppropet «har fått stor oppslutning». Det spiller heller ingen rolle om «tunge instanser» som Folkehelseinstituttet, Senter for rus- og avhengighetsforskning, Legeforeningen og Barneombudet «har uttrykt skepsis til mye av Rusreformutvalgets arbeid». Disse instansene har beilet for forbudslinjen i 50 år og deres troverdighet på området er tynnslitt. AROD og andre aktører har tidligere vist hvordan samtlige bygger sin argumentasjon på totalitære forutsetninger, og alt de kan gjøre med å fortsette er å spille seg selv stadig lenger utover sidelinja.

Etter hvert som menneskerettsprinsippene kommer til sin rett, vil jo flere og flere se hva de driver med. Bare ved å ignorere selvbestemmelsesretten kan de umyndiggjøre brukerne av de illegale stoffene. Bare ved å se vekk fra likhet og forholdsmessighet kan de fortsette sitt virke, og bare ved å overse frihetspresumsjonen kan de få forbudet til å fremstå som en anstendig sak.

Det brenner derfor under føttene på gamle autoriteter. Moralsk panikk er allerede påvist av rusreformutvalget og disse aktørene har vært sentrale i opprettholdelsen. Sammenhengen mellom dette fenomenet og menneskerettsforbrytelser er videre opplagt for de som ikke er for opptatt med å definere forbudslinjen som et anstendig prosjekt—og det blir stadig mer pinlig å høre tilhengerne snakke om ruspolitikken som «solidaritet i praksis».

Likestilling av tvang og hjelp

Som vanlig skjuler Reinås og Co seg bak intensjonen om å hjelpe. Nå er det ingen tvil om at misbrukssykluser er destruktive, men det å likestille tvang og hjelp er en oppskrift som tyranner lenge har bygd sine makkverk på. Historisk sett her altså ideen problematisk, og det blir ikke bedre av at forbudstilhengerne lukker øynene for faktabilder. Vi vet fra før at det er et vilkårlig skille mellom lovlige og ulovlige stoffer, og når vi tar med i regnestykket at 9 av 10 opplever kontakten med russtoffer som positiv—og at selv misbrukerne foretrekker kontakten med selgere fremfor politiet—blir det å straffe de som ikke innordner seg det narkotikafrie samfunnsidealet bare frekt.

Vi gjør nemlig vondt verre ved ikke å anerkjenne autonomi oppi dette. Umyndiggjøringen har ringvirkninger som er verre i enhver relevant målestokk, og solidaritet i praksis er derfor å hjelpe de som ønsker det—ikke de som ønsker å være i fred.

Det er dette, mener AROD, som er utgangspunktet for menneskerettigheter i ruspolitikken. Vi mener at forbudstilhengerne bygger sitt ståsted på overdimensjonerte fiendebilder; at en nedjustering er på sin plass; og at faktabildet viser at jo lenger vekk vi går fra forbudslinjen, desto bedre er det for brukere og samfunn.

Reinås og FMR er åpenbart uenige, men uenighet er greit. Verken AROD eller FMR skal ha siste ord i ruspolitikken, og det som det bør være tilslutning om er at vi trenger en bedre utredning, en uavhengig og upartisk granskning som ser på menneskerettighetenes implikasjoner på rusfeltet generelt. De som ikke vil ha dette viser at de er mer opptatt av personlig posisjon enn fellesskapets beste, og Reinås blir en stadig mer opplagt kandidat for sistnevnte kategori.

Om han virkelig er opptatt av Barnekonvensjonen og mener at «minimumsstandarden for beskyttelse av barn er svært lemfeldig behandlet av Rusreformutvalget», bør han jo være den fremste til å stå opp for en mer dyptpløyende analyse. Bare slik kan nasjonens juridiske forpliktelser overholdes, så hvorfor fortsetter Reinås å resirkulere utdaterte fordommer? Hvorfor tar han ikke tak i den prinsipielle kritikken som rettes mot forbudslinjen? Og hvorfor nøyer han seg med å oppsummere mine motforestillinger som «usaklige», når de av mange andre oppfattes som sammenhengende og velbegrunnede? Er det fordi han virkelig ikke forstår «hva en slik kommisjon egentlig skal utrette», eller er det fordi han—av egne psykologiske grunner—motsetter seg tanken på en kommisjon hvis funksjon skal være å «forsone» legaliseringstilhengerne med motstanderne av Rusreformutvalgets forslag?

Frem til Reinås går i bresjen for en prinsipiell gjennomgang av ruspolitikken tyder alt på det siste. Og i den grad han fortsetter å «misforstå» grunnlaget for menneskerettigheter i ruspolitikken, kan Reinås forberede seg på å stå i skammekroken når etterkrigsoppgjøret kommer.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
29 dager siden / 2922 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
17 dager siden / 1123 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 859 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
10 dager siden / 623 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
16 dager siden / 587 visninger
Drømmen om tempelet
av
Joav Melchior
rundt 1 måned siden / 526 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
8 dager siden / 473 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere