Fra visjon til realitet: Den lengste og vanskeligste veien?

Noen troende er øyensynlig av den overbevisning at verden er liketil og oversiktlig. Det handler egentlig bare om å lese sin hellige bok «slik det står» og bruke den som tolkningsnøkkel i livet, i stort som i smått; «tolke tidens tegn». Det er m.a.o. «mennesker som kompliserer; ikke Gud». Men for det første glemmer flere bemerkelsesverdig ofte at ens gudsforestilling og Gud ikke nødvendigvis er det samme; og for det andre subjektiviteten som utfordring. Tenkningen er dog ingen rent subjektiv virksomhet slik enkelte ser ut til å tro; den frie tenkningen er nemlig hevet over både subjekt og objekt. Subjektet tenker ikke fordi det er subjekt; men fordi man kan tenke, så opplever man seg som subjekt. Det er m.a.o. den frie tenkningen hevet over subjekt/objekt som tenker og sorterer her. Men noen advarer mot kunnskaper og tenkning. Hvilket paradoksalt nok er konklusjoner nettopp av tenkning; nemlig om det troende mennesket og Gud. En tenkning som sår tvil om seg selv er det imidlertid god grunn til å se på med skepsis. Hvordan kan man så i tilfelle stole på egne konklusjoner, også hva gjelder tro og teologi?

Og tragikomisk nok: Kun i den grad tenkning og tolkninger bekrefter ens teologi og antropologi -samt deres disposisjoner- så regnes den som fri og sann: Verden forstås m.a.o. som svart-svart, svart-hvitt, og hvitt-hvitt. Man hevder dog å respektere individualiteten i ethvert medmenneske, «vi er alle forskjellige», men individualitet betyr pussig nok som oftest at alle individuelt tenker det samme. I en ørken av monolandskap og ensporet tenkning så går man derfor i en evig sirkelgange, og har dermed samtidig frasagt seg tilgang på livgivende kilder og slik delvis blindet seg selv. Og i denne forenklingens uverden av svart og hvitt, hvor fantasien ikke strekker til for grått og nyanser, så anses kritikk og avstandtagen utenfra gjennomgående som bekreftelse på at man internt faktisk er på rett vei.

Trist nok mener flere ledere å ha oversikt og definisjonsmakt på hva som skal passere som rett og sant hva gjelder lesing av bibelen. Man «tolker ikke», nemlig: Men «leser som det står». Ergo mener de å ha en kjemisk fri og hellig tilgang til hva som faktisk er sannheten i alle de eldgamle tekstene, og har slik funnet det sikre arkimediske punkt hvorfra man kan bedømme alt og alle. Apropos: Det finnes for øvrig mengder av kristne menigheter og kirker som alle «leser som det står», men de er tragikomisk nok rykende uenige seg i mellom i hva som står og hvordan det skal vektlegges.

Fremfor å endelig gå til kilden og den Siloa-dam som gir rensende vann for ufriske øyne, så vender flere tilbake og igjen velges det velkjente og trygge som opprettholder status quo. Men opplevd trygghet og et fellesskap er som kjent ikke det samme som sannhet og rett; historien er øverste dommer og referanse her:

Frelse betyr også det å frigjøres fra mentale bånd som kan virke hemmende for vekst og utvikling. Et friskt syn ser også med et rent og fordomsfritt blikk det som inntil nylig var usynlig, annerledes og ikke passet inn i det tidligere trygge og snevre paradigmet. Så denne frihetens svimmelhet som de nye lysere blikk åpner for er ikke nødvendigvis en fristende livsgave; prisen kan ikke sjeldent virke for høy. Jo mer man ser av sannheten, jo mer ser man også av seg selv og egne skyggesider og tilkortkommenheter. Men annerledes, ukjent, nytt og mangfold er nemlig ikke det samme som usant og usunne forlokkelser. Selv om enkelte interne autoriteter i menigheten allerede har gitt inntrykk at dette er sider av samme farlige sak. De kan dog ikke ha møtt Kristus slik flere andre har gjort, og som Eeva Kilpi skrev om i følgende dikt:

Säg till om jag stör,
sa Han när Han steg in,
så går jag med detsamma.

Du inte bara stör,
svarade jag.
- Du rubbar hela min existens.
Välkommen.

Jesus fordrer til å bryte opp; som Abraham forlate det kjente og trygge for å finne sannheten der fremme i det ennå ukjente et sted. Reise seg å gå ut i den utrygghet som også skremmer. Det finnes nemlig verken utvikling, berikende liv eller reell trygghet i ruinene: Stå opp ta din seng å gå: Ut (!) i det åpne ukjente landskap som truer og som også vil komme til å gi oss nederlag, Det er nemlig dette som er livet under veis. Vekst har en pris; er man levende så er man i utvikling - og den koster: Ja visst gör det ont när knoppar brister. Det er nemlig bare den som investerer sitt talent som vinner, selv om det ut fra tradisjonelle målestokker kan virke som tap for en og annen. Lønnen er nemlig vekst og berikelse qua medmenneske: Visdom er krystallisert smerte. Og for all del: Vi vil også få gode og givende dager på veien frem.

Bibelen er altså en boksamling; det er det som ordet «bibel» betyr. Derav heter stedet hvor vi låner bøker «bibliotek». Bibelens skrifter ble skrevet over et langt, langt, tidsrom på ca 1 200 år, i svært så forskjellige kontekster og kulturer. Og de fleste deler er skrevet ned etter århundrer med muntlig overlevering. Det er som om man begynte å skrive en boksamling i tidlig vikingtid og avsluttet det hele først nå i våre dager. Å bare «lese som det står», vil m.a.o. være direkte tåpelig; og i visse tilfeller risikabelt. Og dét er religion på avveier.

Kristus kom dog ikke med en ny religion; Han kom til alle med sterkere fokus på nådens, kjærlighetens og rettferdighetens kilde, dvs Gud selv – og viste så veien videre. Eneste løfte Han ga på den jordiske veien var at det vil bli en kamp. Kristne kan faktisk aldri komme fremover bare gjennom å slutte seg til dogmer og visse trossetninger. Fordi vi lever av nåden. Nåden som kommer til oss. Tro er praksis: Man skaper og virkeliggjør seg som menneske i det man realiserer Ordet fra hjertet til lemmer. Det er det som er å oppfylle evangeliet - her og nå.

Kristi fortellinger går altså dypere. Guds gave er m.a.o. ikke den kristne religionen, men Guds nåde og kjærlighet. Det er det store umålelige som vi alle næres og bæres av. Og dette kan det ikke argumenteres for. Men er noe som den hellige fortellingen forteller frem.