Rolf Kjøde

40

Muslimske Jesus-troende?

Vårt Land tar 2. mai opp det svært omdiskuterte spørsmålet om identiteten til muslimer som kommer til tro på Jesus om Guds sønn og vår frelser. Spørsmålet kan naturligvis reduseres til en språklig problemstilling, men det er lite omstridt å bytte ut benevnelsen «kristen», brukt tre ganger i NT, med bibelsk mer høyfrekvente ord som «søsken» eller «etterfølger/disippel». Det er derimot faglig og teologisk svært omstridt når noen vil kalle en jesustroende «muslim» eller «hindu». Dette er ikke primært et spørsmål om semantikk men om åpenbaringsforståelse og religionsteologi.

Publisert: 19. mai 2020

Den prinsipielle debatten begynte for alvor for vel tjue år siden med utgangspunkt i miljøer som i lang tid hadde rettet seg med evangeliet mot den muslimske verden. Det var brei enighet om at kristen misjon hadde en jobb å gjøre med å legge av vestlige tankemønstre og komme til rette med misjon i ulike kulturelle kontekster med langt større evangelisk frihet. Det var langt fra enighet om hvilke prinsipper en slik tilpasning skulle følge.

John Travis (alias-navn) valgte en svært radikal løsning i det han kalte C5-strategien (der C står for «Christ Centered Communities»). Han innfører begrepet «muslimsk etterfølger av Jesus». Missiologen Phil Parshall argumenterte mot dette og opererte med det Travis kalte en C4-strategi med «etterfølgere av Jesus» som de troendes identitet. Ingen av dem snakket om «kristne», av de grunner som Vårt Land refererer 2. mai. I muslimske miljøer, skriver antropologen Joshua Massey, vil C5 oppfattes av muslimer som «en underlig form for muslimer», mens C4 av muslimer vil oppfattes som «en slags kristne».

I tillegg lanserte Travis ei gruppe som kalles C6. Disse lever i skjul med sin tro, primært i fare for forfølgelse, og oppfattes derfor som muslimer. Dette ses imidlertid som en midlertidig ordning eller spesiell nødsordning, og Travis er tydelig på at denne gruppa ikke må blandes sammen med C5, som er en bevisst misjonsstrategi. I reportasjen fra Frikirkens arbeid blant muslimer synes disse to kategoriene å gå over i hverandre.

Timothy Tennent, professor i teologi, president ved Asbury Theological Seminary og tidligere leder av Lausannebevegelsens teologiske kommisjon, har skrevet utførlig og nøkternt om dette og sier at det går avgjørende skiller mellom C4 og C5 og advarer mot C5-strategien. C4 knytter seg gjerne til det vi debatten kaller «Muslim background believers», C5 til begrepet «Muslim believers».

Tennent har flere grunner til å advare mot C5. Den mest praktiske er om det er redelig overfor muslimske miljøer å legge en strategi som kan oppfattes om infiltrasjon i moskeen. Hva vil vanlige muslimsk troende tenke om våre hensikter om vi farer fram med en slik fordekt strategi? Videre sier Joshua Massey, selv representant for C5, at læren om kirken må tones kraftig ned. Det stemmer med at svært store deler av «Muslim believers»-miljøene avviser både dåp, nattverd og andre ytre kjennetegn på den kristne kirke. Han forsvarer også et langt svakere Kristus-fokus i kristen misjon.

Tennent konkluderer med at faren for synkretisme er stor. Kan det begrunnes? Phil Parshalls studie mellom sentrale ledere innen C5 antyder at to tredjedeler av disse har Koranen som høyeste autoritet, og halvparten fornekter treenigheten. Mange innenfor C5 bruker Shahada i fullt format om at der bare er én Gud, Allah, og at Muhammed er hans profet. John Travis forsvarer dette, men nevner også at der finnes grupper som bytter siste leddet om Muhammed med at «Jesus er Guds ord» eller «Jesus er Guds Ånd».

Lausannebevegelsenes «Occasional Paper» om misjon overfor muslimer fra 2004 plasserer seg innholdsmessig i en C4-tradisjon. I Cape Town Commitment fra 2010 står det mindre som kan knyttes direkte til dette, men på generell basis er Lausannebevegelsens dokumenter, også Cape Town-forpliktelsen, ifølge forskning som jeg har publisert de seinere årene, veldig konsistente i sin eksklusive frelsesforståelse og religionsteologi. Dette lar seg vanskelig forene med tanker bak og det faktiske innholdet i mye av C5-strategien. Dette kommenterer daglig leder i NORME på en klok måte i avisa.

Innsidebevegelsene, som ofte brukes som term for Jesus-etterfølgere som av ulike grunner fortsatt har en form for tilknytning til moskeen, er på ingen måte enhetlige. I Bangladesh finnes mange slike bevegelser, og de står dels i skarp konflikt med hverandre om sitt forhold til islam. Dansken Jonas Jørgensen har skrevet en innsiktsfull doktoravhandling om innsidebevegelsene i Bangladesh. Han visiterer også det samme innsidefenomenet i hinduistisk kontekst, noe som demonstrerer spørsmålets generelle religionsteologiske karakter. Spørsmålene bør derfor, før noe annet og mer pragmatisk, drøftes i lys av religionsteologi og kristen åpenbaringstro.

Noen argumenterer med at «muslim» ikke bare er et ord for tro, men et ord for en total tilhørighet og et ord for islam som kultur. Nå er ikke muslim/islam aleine om slike konnotasjoner. All tro, om det er religion eller ateisme, utkrystalliserer seg i kultur og er plantet midt inn i kulturer. Islamsk kultur er heller ikke ett, monolittisk begrep. Det er enorme forskjeller mellom vestafrikansk, arabisk, sentralasiatisk og sørasiatisk muslimsk kultur. Eller mellom saudisk og iransk. Det er evangeliets særpreg at det kan nærme seg alle disse kontekstene, fordi det i lys av Guds inkarnasjon i Kristus ber om å bli oversatt, ifølge Lamin Sanneh, muslimen som ble en ledende kristen missiolog.

Frikirkens misjonsleder drar en rask parallell mellom «messianske jøder» og «Jesus-troende muslimer». Parallellen er mindre åpenbar enn han synes å tenke. Det er uproblematisk og historisk svært forståelig om jøder som tror på Jesus, kaller seg «messianske» og ikke «kristne». Ordene betyr forresten det samme, det ene hebraisk, den andre gresk. «Jøde» er dessuten benevnelse både på tilknytning til folkeslag og tilknytning til tro, og har en vesentlig bibelsk forankring.

«Muslim» er benevnelse på religiøs tilknytning, er uten etnisk innhold og uten annen bibelsk tilknytning enn det islam har plukket fra jødisk-kristen kontekst. Disse forskjellene gjør at «messianske jøder» og «muslimske jesustroende» vanskelig kan sammenliknes, i lys av åpenbaringshistorien.

Tjener det evangeliet best i en muslimsk kultur å unngå «kristen» til fordel for «jesustroende», så er det også uproblematisk. Ingen i den missiologiske debatten anfekter det. Det er ikke benevnelsen «kristen» disse spørsmålene primært bør prøves på men på forholdet til selve evangeliet. Det kan være en utfordring for noen av de messianske gruppene blant jødene. Og det er en utfordring for deler av innsidegrupperingene i moskeen. Akkurat det må ikke evangelisk norsk misjon ta lett på.

Rolf Kjøde

Høgskolelektor NLA Høgskolen

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere