Foreldreoppropet - fornuft i praksis

Mange av de tunge faginstansene på helseområdet har også har uttrykt skepsis til mye av Rusreformutvalgets arbeid, som Folkehelseinstituttet, Senter for rus- og avhengighetsforskning, Legeforeningen og Barneombudet. Det gjør sikkert ikke saken bedre for Mikalsen. For å gi motvekt til kritikken, viser han til menneskerettighetene. Rusreformutvalget har også vært opptatt av disse. Det har også FMR.

I henhold til sitt mandat skulle rusreformutvalgets arbeid:

• * inkludere "utredning av de foreslåtte endringenes forhold til Norges folkerettslige forpliktelser, blant annet FNs narkotikakonvensjoner og menneskerettighetene."
• * og under utvalgets oppdrag heter det: «Utvalget må videre sikre at hensynet til barn som pårørende ivaretas, at barnets omsorgssituasjon vurderes og at barnets beste legges til grunn».

Disse kravene til Rusreformutvalgets arbeid er relevante. Det første viser til plikten til å respektere forpliktelsene som følger av traktater og andre kilder til folkeretten, noe som er et grunnleggende prinsipp for rettsstaten. Koblingene mellom narkotikakontroll og barns rettigheter er åpenbare da artikkel 33 i FNs barnekonvensjon, CRC er den eneste menneskerettighetsbestemmelse fra FN som refererer til narkotika, og barnets beste er ett av de fire overordnede CRC-prinsippene. Barnets beste er en grunnleggende faktor som må tas i betraktning når lovgivning vedtas. FNs komite for barnets rettigheter understreker at artikkel 3 som omhandler «barnets beste» er overordnet, og at den kan påberopes for en domstol, og at "Barns rett til å få hans eller hennes beste interesser vurdert og tatt som et primært hensyn bør være eksplisitt inkludert i all relevant lovgivning, ikke bare i lover som spesifikt angår barn." Jeg kan ikke se at Rusreformutvalget er opptatt av dette, og Mikalsen er overhodet ikke inne på noen saklig diskusjon om dette..

Jeg vil henlede oppmerksomheten på FNs Konvensjon om illegal omsetning av narkotiske og psykotrofe stoffer av 1988 , inkludert plikten i artikkel 3:2 til å kriminalisere besittelse av ulovlige stoffer til personlig bruk. Ved å signalisere og gjøre det motsatte av det som er ratifisert, vil Norge bryte en juridisk bindende internasjonal forpliktelse.

Jeg vil tilsvarende legge vekt på artikkel 33 i FNs barnekonvensjon (The Convention on the Rights of the Child -CRC), som forplikter alle stater til å beskytte barn mot ulovlig narkotikabruk og involvering i produksjon og handel med illegale rusmidler. Denne uttrykkelige minimumsstandarden for beskyttelse av barn er svært lemfeldig behandlet av Rusreformutvalget, som har anstrengt seg for å finne sitater fra FNs barnerettskomite som kan se ut til å se mer avslappet på kravet om at bruk og innehav av narkotika til egen bruk skal anses som en kriminell handling. Dette er spesielt merkelig siden Norge ikke bare har ratifisert CRC, men senere også vedtatt den som norsk lov. CRC Artikkel 33 refererer til FNs narkotikakonvensjoner for videre tiltak - det vil si ikke-aksepterbarhet av ikke-medisinsk (rekreasjons-) bruk av narkotika. Konvensjonene krever at innehav til personlig bruk kriminaliseres. Rusreformutvalgets utredning går i motsatt retning.

Mikalsen foreslår at det skal opprettes en «Sannhets- og forsoningskommisjon» uten at det er lett å begripe hva en slik kommisjon egentlig skulle utrette. Skulle det komme istedenfor Rusreformutvalgets arbeid eller skulle den ha som funksjon å «forsone» legaliseringstilhengerne med motstanderne av Rusreformutvalgets forslag?

Det er vanskelig å forstå hva Mikalsen egentlig vil med sitt innlegg, bortsett fra å få sagt fra at han er uenig. Det samsvarer godt med hans egen overskrift: «Panikk i praksis».