Roald Øye

Pensjonist
337

Alle mot en?

Paulus skriver i sitt 2. brev til korinterne i kap. 10 v. 4: «Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen hos Gud.» Kristi etterfølgere har hatt de samme våpen til sin rådighet når de har forsøkt å rive ned "politisk korrekte" festninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen hos Gud».

Publisert: 18. mai 2020


Like ufullkomment som Paulus lyktes med sitt oppdrag i Korint, har kristne i lavkirkelige sammenhenger lykkes i sine forsøk på å rettlede folks tenkemåte i et sentralt teologiske spørsmål i våre dager. Ordet, Skriften og Bibelen har riktignok de fleste mennesker i Vesten hatt adgang til nesten siden apostlenes dager. Det er på dette punkt hunden ligger begravet for dem som har reist seg mot kunnskapen hos Gud. De har ikke tatt hver "politisk korrekt" tanke til fange.

Kirkens øverste hierarki befinner seg i et paradigme, en boble, som bare noen ytterst få har greid å bryte ut fra, den såkalte erstatnings-teologi. Lekfolk på 18- og 19-hundretallet studerte Skriftene for å se om det som står i Bibelen, sa noe annet enn det som ble forkynt dem fra landets/landenes talerstoler. Gjennom tidene har heldigvis noen sett at det ikke var tilfelle, og tatt konsekvensene av det ved å bryte ut fra det rådende paradigme. Det gjorde 3 berømte statsmenn på 1900-tallet. Ytterst få gjør det i våre dager.

Den personlige bakgrunnen til både den britiske statsminister i 1917, David George og hans utenriksminister Arthur Balfour forklarer hvordan de i tillegg til å tenke «Britain first» hadde fått overlevert fra sin barne- og ungdomstid, en sunn bibelsk forståelse av den sionistiske sak og den jødiske drøm om et hjemland på fedrenes  grunn i «Palestina».

Deres bibelske forståelse ble avgjørende for Storbritannias  politiske støtte, på tross av både intern og ekstern motstand, til opprettelse av en jødisk stat da San Remo-avtalen etter lange drøftinger ble inntatt i Folkeforbundets  Charter i 1922 og følgelig i FNs Charter i 1945. Koloniminister Winston Churchill hadde fullstendig  ignorert San Remo-avtalen da han i 1921 gikk inn for å opprette emiratet Transjordan, dagens kongedømme Jordan, på det området som i San Remo i 1920 var blitt vedtatt å bli befolket av jøder fra hele verden. Ignorering av jødiske interesser har senere blitt en vond europeisk tradisjon.

I 1920- 30- og 40- årene gjorde britiske myndigheter hva de kunne for å hindre jødisk immigrasjon til det lovede land. De var redd for å miste arabernes goodwill og deres olje. Den bibelske forståelse av eiendomsforholdet til «Det hellige land» har senere vært nesten fraværende i «paradigmet» til europeiske, politiske ledere. Ikke fullt så fraværende på den andre siden av Atlanteren!

Det bringer meg til det dramatiske veivalget som den amerikanske president, Harry Truman, foretok våren 1948, da han besluttet på egen hånd og på tross av «tremendous opposition, including from his own secretary of state, Gen. George Marshall, who threatened to resign over Truman’s decision to recognize the Jewish state in Palestine.» 

Utenriksministeren advarte presidenten om at en slik anerkjennelse  kunne komme til å bety tap av olje fra den arabiske verden, som kunne få dramatiske følger for amerikansk økonomi og utenrikspolitikk.

Truman vaklet ikke! Hans barnelærdom fra foreldre og ledere i menigheten hans i metodistkirken i Missoury fikk ham til ikke bare til å anerkjenne den jødiske stat, men i en kritisk fase under avstemmingen i FN i 1947 ga han dessuten USAs utenriksadministrasjon ordre om å kontakte andre lands FN-ambassadører for å få dem til å gå inn for delingsplanen av det som var igjen av Det britiske mandatområdet. 

Det var første steg  på veien frem til den endelige FN-avstemmingen i mai 1948, da Israel ble gjenopprettet på en del av det lovede land.

Da Israels første president, rabbi Isaac Herzog besøkte Det hvite hus i 1951 for å takke Truman, sa han: “Mr. president, God put you in your mother’s womb so you could be the instrument to bring about the rebirth of Israel after 2000 years.”

I disse dager står Israel i en politisk situasjon der spørsmålet om den siste delen av det lovede land er i fokus, Judea og Samaria. Det kan bli Netanyahus siste mulighet til å fullførte oppdraget;  å gjenopprette Israel i sin helhet. Det som skjer i Midtøsten i de neste 6 måneder vil avgjøre hans politiske ettermæle. Utgangen på oppdraget kan, som skrevet står, bli alle mot en!    
    

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
10 dager siden / 2972 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
7 dager siden / 1618 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1571 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 1270 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
13 dager siden / 1071 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
18 dager siden / 652 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere