Salomos høysang forstås kun rett når en aksepterer hvorfor den ble inkludert i Bibelen.

De siste dagers oppmerksomhet om Høysangen får feil fokus og feil tolkning.

De gamle rabbiene og kirkefedre er uenige om mye, men en ting er de enige om: hvorfor Salomos høysang står i Bibelen. Begge er enige om at Salomos Høysang ikke står der som et utsagn om det erotiske forholdet mellom mann og kvinne. Hvis det var den åndelige betydningen som gjordet at Høysangen overhode kom med i bibelsamlingen, så er det ikke redelig å tolke den på en annen måte.

Rabbiene ser den som en sang om forholdet mellom Gud og hans folk, og kirkefedrene ser det som sangen om forholdet Kristus og kirken. Paulus fremhever jo i Efeserne 5 den strukturelle parallell mellom Kristus/menigheten, og mann/kvinne og der Kristus/menigheten er først og mann/kvinne er støpt inn i skaperverket som avbildet på forholdet Kristus menigheten. Når vi leser skapelsesberetningen slik, sammen med Paulus, åpner det seg mulighet for perspektivet at inkarnasjonen av Guds Sønn var planlagt alt før skapelsen. Salomos Høysang skal leses slik, og kun slik. Så kan menn og kvinner gå inn i Salomos Høysangs verden og vite at deres eget romantiske parforhold er et avbilde av Kristus og menigheten.

En slik lesning av Bibelen viser at vi idag har forestillinger som er snudd på hodet. Vi påstår fort at Bibelens ord og uttrykk om Jesus og Faderen er metaforer, gjerne utilstrekkelige, og som uttrykker Gud i antropomorfe vendinger, altså at vi beskriver Gud med utilstrekkelige menneskelige trekk:  Gud er Far, Jesus er mannen og kirken er kvinnen.

Det høres fromt ut å si at disse ordene kommer til kort for å beskrive Gud, men det er overhode ikke fromt. Det er hybris av verste sort. Hvem tør si at de vet bedre enn Gud selv om hvordan Han skal omtales? Skulle ikke Gud være istand til å beskrive seg selv? Er det andre enn Han som vet hva som er treffende beskrivelse av Ham? (Om nå noen provoseres over at mannen synes å plasseres nærmere Gud når Gud kalles Han og Far, og ikke kalles hun og mor, så minner jeg om at Satan kalles han, og ikke "hun". Da går det vel opp i opp?)

Bibelen beskriver virkeligheten motsatt av hva vi lett tenker. Bibelen beskriver ikke Gud antropomorf. Nei, den viser at Gud har skapt verden teomorf, altså at Gud har skapt verden med ulike avbilder av seg selv. Når Jesus har behov for å bruke antropomorfe bilder, altså at noe likner, ja så sier han nettopp det og bruker ordet "liknelse". Tar vi Bibelens ord på alvor om det som står og aksepterer at Gud er det Han sier Han er og Jesus er det Han sier Han er, da forstår vi ordene annerledes:

Gud er Far, og avbildes i far/barn relasjonen (Ef.3,14-15)
Jesus er ektemannen i forhold til menigheten og avbildes i tokjønnede ekteskap i verden. (Ef 5,18-33. Grammatisk starter det i v.18)

Det ligger så støpt inn i skaperverket at til og med mennesker som avviser Gud lager kjærlighetsdikt som er mer sanne om Kristus og menigheten enn om forholdet mellom mann og kvinne. Følgende sang er kun sann om en forstår den om Kristus og menigheten. Det lærte jeg av Børre Knudsen.

Vem kan segla förutan vind?

Vem kan ro utan åror?

Vem kan skiljas från vännen sin

utan att fälla tårar?

Jag kan segla förutan vind,

Jag kan ro utan åror.

Men ej skiljas från vännen min

Utan att fälla tårar.

Hvor mye mer skal ikke da Høysangen leses først og fremst som forholdet Kristus og menigheten.