Pål Georg Nyhagen

204

Visjon Norge og kritikk

Gang på gang får man illustrert at i enkelte kristne miljøer vil man egentlig ikke ha noe argumentasjonsdemokrati eller kritisk drøfting som ikke kun foregår på ledelsens og deltagernes egne premisser. Mange vil altså ikke ha noen debatt om egne disposisjoner: Kritiserer man internt, så får man vite at man er illojal, mangler tillit og er svak i troen. Kritiserer man derimot utenfra, så blir man diskvalifisert som uvitende, hatsk og en som bare er ute etter å ødelegge. Ergo finnes faktisk ingen legitim posisjon å kritisere ifra.

Publisert: 14. mai 2020  /  605 visninger.

Personangrep og demonisering skal ikke forekomme. Men så gjør det det like vel, dessverre. Fra alle kanter, også fra medmennesker som identifiserer seg med en tro og positive verdier. De av oss som har jobbet i en redaksjon eller fler vet for øvrig at slikt også kan forekomme internt der en og annen gang. Det finnes intet etisk unntaksfelt. Det er m.a.o. snakk om et allment og menneskelig problem. Det skal for øvrig sterk rygg og kanskje en smule dumdristighet til å gå inn i visse debatter på Facebook; der kommer dessverre tankeløse sterke følelsesutbrudd og grove spissformuleringer umiddelbart til uttrykk plagsomt raskt og ofte: Tastaturet fungerer visst som terapeutisk avkanaliseringskanal og de skriftlige resultatene kan bli tabloide og til tider direkte stygge. Ubehagelige emosjoner behandles som kjent raskt og effektivt gjennom å krenke den som impulserte dem. Men følelsene sier selvsagt noe om den som bærer dem; ikke den de rettes mot.

Jeg er en av dem som har klart kritiske bemerkninger til en del av det som foregår i Visjon Norge (VN), og har gitt uttrykk for det i enkelte fora. Også her på Verdidebatt. Satire er en annen sak, og ikke minst en vanskelig kunst. Det er ofte slik at det blir mer enn lett å ta satiren bokstavelig om leseren er i forsvarsposisjon og på vakt; noe som ofte skjer om satiren kommer som n´te ledd i en fortløpende kritikk. Jeg vet.

Jan Hanvold sier selvsagt også riktige ting, samt at det finnes andre trossamfunn som har hatt eller har sendetid i VN med adekvate sendinger, men nå er det altså ikke dette som er under kritikk. 

Det er alltid viktig å øve seg i kunsten å sortere: Skal kritikk fremstå med troverdighet og autoritet, så skal den være konkret og saklig; og bør for all del gå i takt med de idealer og prinsipper man selv mener å identifisere seg med og måler andre på. Skjer ikke det, så underminerer man kritikkens legitimitet. Kritikken av VN burde være velkjent. Eks: Blander man klare fordringer om pengegaver sammen med forkynnelse av frelse, helbredelse og livskvalitet, så er man helt bestemt på ville veier. Videre er det god grunn til å stille spørsmål ved andre økonomiske disposisjoner hos VNs eiere og forretningskomplekset rundt. Hvor stor andel av de innsamlede midler går faktisk til hjelpeprosjekter, og ikke minst ang. behandlingen av annerledestroende med verbale sanksjoner som mildt sagt er krenkende. Nå har Hanvold i ettertid beklaget i hvert fall enkelte av de verste påstandene som ellers har forekommet, men skal beklagelser oppfattes som reelle og troverdige, så bør de nok følges av nye holdninger og ny praksis? Tillit er noe som fortjenes, ikke noe man kan kreve.

Og hva gjelder kritikk: Det er som kjent ikke det teologiske eller politiske fortegnet foran parentesen som avgjør om innholdet er akseptabelt eller ikke, slik enkelte ser ut til å forutsette: Det finnes nemlig aldri en god grunn til å opptre krenkende og destruktivt mot sin neste. Jeg kan dog virkelig forstå at du opplever deg krenket og er sint, men jeg aksepterer ikke nødvendigvis like vel den måten du velger å reagere på: Opptrer du destruktivt og krenkende i dine reaksjoner, så har du samtidig opphevet din etiske rett til å opptre forurettet selv og har samtidig legitimert nettopp det du mener å reagere på. Men noen vil visst ha i pose og sekk: Være forurettet, presentere seg som krenket offer og få den medhørende sympati, og samtidig opptre vel så destruktivt selv -  med til dels alvorlige følger.

Ordet «kritikk» betyr faktisk det å sortere, sondre, skjelne, for så å evaluere. Kritikk er nemlig ikke utelukkende noe negativt, selv om den kan oppleves slik. Men det er like vel noe annet. Det følgende er dog ganske så vanlig: Fremfor å ta fatt i de saker som presenteres i kritikken, så tar flere mannen som står for kritikken. Men NB: Andre folk som følger med i debatten skal faktisk bruke den nettopp som grunnlag til å ta selvstendig stilling. Derfor er det vesentlig at man som leser ikke blir vitne til personangrep på den som kritiserer eller får tendensiøse gjengivelser som så i etterkant angripes. Folk trenger m.a.o. debattene og dialogene for å få gode svar og argumenter; og i beste fall fakta og opplysning. Men gang på gang får man illustrert at i enkelte kristne miljøer vil man egentlig ikke ha noe argumentasjonsdemokrati eller kritisk drøfting som ikke kun foregår på ledelsens og deltagernes egne premisser. Mange vil altså ikke ha noen debatt om egne disposisjoner eller kritikk: Kritiserer man internt, så får man vite at man er illojal, mangler tillit og er svak i troen. Kritiserer man derimot utenfra, så blir man diskvalifisert som uvitende, hatsk og en som bare ute etter å ødelegge. Ergo finnes faktisk ingen legitim posisjon å kritisere ifra.

Bemerkelsesverdig ofte mener visst flere at de har positiv innsikt i at kritikeren er styrt av nedrige motiver. Men dette er igjen usaklig avsporing. En av flere negative effekter ved å påstå noe om den andre motiver er at det som kritiseres igjen glir ut av fokus. Og nettopp det er kanskje hensikten hos enkelte? Strategien med å tillegge motiver er ofte bundet sammen med to andre uvaner: Man stiller p.d.e.s opp en dikotomi, dvs et enten-eller-tema; det handler egentlig om de gode mot de onde, de ekte kristne mot de «kristne» og ateistene, osv. Men det er og blir altså problematisk å snakke om den andres motiver, fordi man selvsagt prinsipielt sett aldri (!) kan ha innsikt i dem. Andres eventuelle baktanker og motiver er selvsagt ikke spesielt relevante som tema i en debatt, fordi man faktisk ikke kan si noe om dette.

Og et memento til slutt: Våre sym- og antipatier er ikke nødvendigvis Gud sine. Kristus måler for øvrig ikke Guds ord og mennesket etter bokstaven, men etter Guds kjærlighetsimpregnerte vilje som ikke ad hoc er en gjenstand for maktbruk og manipulasjon. Bibeltroskap og fromhet som stiller seg i veien for nestekjærlighet, respekt, omsorg og medfølelse stiller seg i veien for Gud selv. Dvs respektløshet mot den neste er samtidig respektløshet mot den Gud som skapte nettopp det mennesket. Og spott av sin neste er dermed også spott av Gud, Han som elsker og har skapt et hvert medmenneske - uansett tro og livssyn. Våre sym- og antipatier er ikke nødvendigvis samtidig Gud sine. Skyver vi vår neste bort, så risikerer vi i samme øyeblikk å skyve Kristus bort; Han som holder et fast grep om vår nestes hjerte.

16 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
5 dager siden / 2736 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
27 dager siden / 1884 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
2 dager siden / 1200 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
8 dager siden / 996 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
29 dager siden / 686 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
13 dager siden / 617 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere