Steinar Larssen

11

Solidariteten – til heder og verdighet igjen?

Den demokratiske kjeden – velgerne, politikerne, embetsverket – har en ubetinget forpliktelse til å holde fast på demokratiperspektivet med vekt på kunnskap og substans også under pandemien. De får hjelp av fagøkonomene, de tidligere høyrepolitikerne og professorene Victor D. Normann og Christine Meyer ved Norges Handelshøyskole. De utga nylig boka «Ikke for å konkurrere. Strategi for fellesskapets tjenere» hvor de gjenreiser samfunnsoppdraget. I kjølvannet av pandemien er det all grunn til å notere seg hva de skriver.

Publisert: 13. mai 2020

Norman og Meyer slår alarm om at velferdsstaten er i ferd med å bli rasert. De refser den ukritiske bruken av markedsøkonomiske begrep og styringsverktøy i offentlig sektor og som har rammet oss de siste årene. Med deres bakgrunn er dette uventet, og det gjør derfor inntrykk.

De to økonomene påpeker samfunnsoppdragets verdi i skarp kontrast til markedets annerledeskrav. De hevder at markedet mangler forståelsen for fellesskapets samfunnsoppdrag i offentlig sektor. De gjengir sogar den svenske politikeren, arbeidersønnen og sosialdemokraten Per Albin Hansson som i 1928 i den svenske Riksdagen meislet ut visjonene for det svenske «folkhemmet». I hans visjon av «folkhemmet» eksisterer verken priviligerte eller tilbakesatte eller noen som forsøker å skaffe seg fordeler på andres bekostning. I det gode «folkhemmet» rår likhet, omtanke, samarbeid og hjelpsomhet.

I likhet med nabolandet Sverige fanget de politiske og sosiale endringene også i Norge opp de svakeste i samfunnet. Dette la grunnlaget for den skandinaviske velferdsmodellen basert på ideen om fellesskapet der pengene sirkulerte. Dette fellesskapet var utgangspunktet for gjenreisningen i 1945. Også den gangen hastet det med å komme i gang igjen. Norske myndigheter sto overfor en meget vanskelig situasjon med et forbigående sysselsettingsproblem. Imidlertid kunne de bruke krigsøkonomien for å få fart på virksomhetene igjen fordi innbyggerne manglet alt. Under pandemien står husene våre som før, vi har alt vi trenger. Vi skal helst bare ikke være for nær hverandre.

En av dem som rammes nå er investoren og «hotellkongen» Petter Stordalen. Ifølge kapital.no 9. desember. 2019 var han registrert med en nettoformue på 26 milliarder. Hos Lindmo på NRK1 1. mai 2020 forteller Stordalen hvordan en utenkelig pest har stanset hverdagslige hendelser som overnatting på hotell. I løpet av dager har han gått fra milliardær til et helt annet perspektiv. I Stordalens nye perspektiv står alt stille. Ingenting av det Stordalen har lagt vekt på har dreid seg om det uvirkelig virkelige; en helsekrise som utløser en økonomisk krise og en påfølgende sosial krise. Kapitalen sirkulerer ikke, gjestene uteblir, hans tusener av ansatte mister jobben. Nå har vi med ett behov for et annet fellesskap.

Hvilket perspektiv har Stordalen i sendingen hos Lindmo? På andre siden av havet stormet demonstranter med automatvåpen delstatsforsamlingen i Michigan da den skulle stemme over om de skulle forlenge guvernør Gretchen Whitmers utvidede makt under coronakrisen. På twitter skrev deres egen president at: – Dette er gode folk, men de er sinte. De vil ha livene sine tilbake, trygt! Se dem, snakk med dem, gjør en avtale, skrev han på Twitter. Tilfeldigvis inntrer hendelsene i Michigan og hos Lindmo 1. mai, en dag som innrammes av politisk historie.

Her i landet er det lenge siden Erna Solberg sluttet å snakke om velferdsstaten. Hun har istedet snakket om velferdssamfunnet, men 12. mars 2020 slo pandemien til. Da snakket hun igjen om velferdsstaten, den aktive staten. Forskjellen på «staten» og «samfunnet» er helt vesentlig. Staten som institusjon, altså velferdsstaten, tar ansvar for innbyggerne. Velferdssamfunnet har sluppet inn markedet på innbyggernes arena på bekostning av «folkhemmet». Derfor har innbyggerne lenge gått under begrepet konsumenter. Nå forsvinner konsumentene fra hotell, butikker, de har vært utestengt fra kinosaler og konserter.

12. mars i år forlot Erna Solberg nattvekterstaten – den tilbaketrukne staten – med avgrensede oppgaver. Mange spør kanskje: Hvorfor og når mistet vi interessen for den aktive staten, res publica – den offentlige sak, fellesskapet? Hvorfor er institusjonen «staten» tilbake nå?

Økonomene Meyer og Normans betraktninger om offentlig sektor er interessante når vi opplever konsekvensene av pandemien våren 2020. Ikke minst for dem som har avlyst staten som institusjon og hardnakket etablert myten om markedets fortreffelighet. Christine Meyer og Victor D. Normans advarsler kunne ikke kommet på et mer beleilig tidspunkt.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere