Én vei - og de mange.

Da jeg selv var ung, var det selve lakmus-testen på om min kristentro var ekte at man vedsto seg betegnelsen «kristen» og tok den mobbingen som fulgte med.

Mye vann har rent i havet siden den gang. Ikke minst mange muslimers interesse for Jesus har aktualisert spørsmålet. Jeg har måttet vende meg til Det nye Testamente (NT)  for å lete etter svar. Der vil man jo oppdage at det antagelig var hedningene som begynte å bruke begrepet «kristne». Det er overraskende lite brukt i NT. Der omtales de troende som de som følger Veien, og i sine brev omtaler apostelen Paulus dem som «de hellige».

Begreper kan endre innhold. To tusen års historie knytter begrepet «kristen» - med rette eller ikke – for mange muslimer til korstogene, for jøder til antisemittismen og for  noen folkeslag til koloniveldet. Begrepsforvirrende er det jo også for innvandrere å komme til «kristne» land i Vesten og oppdage at en betydelig andel er aksepterte medlemmer av kristne kirker og regnes med som «kristne» uten å dele troen på Gud eller det moralske livsmønster de hadde forventet. Det synes derfor rimelig at nye troende finner nye begreper for å gi uttrykk for sin tro!

Fra misjonshold advares mot en holdning der all tro er like bra. Midt i all tale om toleranse og respekt for annen tro må vi holde fast på at Jesus er eneste vei til frelse. Det er et standpunkt som har kostet meg mye juling i livet. Hvem er jeg for å hevde at jeg har den sanne lære, at jeg vil pådytte andre min tro og at de må bli, gjøre, tenke og være som jeg? Dette er jo hovmod og kulturimperialisme! Akk ja, det var mange sider ved liv og lære man som misjonær stadig måtte revurdere! Samtidig prøvde jeg alltid å påpeke at «Jesus som den eneste vei» ikke er min mening eller vårt dogme, det er faktisk Jesu eget budskap, og hvem var jeg til å motsi dette?

Jeg har fått lov å leve i flere kulturer og ha kontakt med forskjellige folkeslag og religiøse bevegelser. Jeg har pekt på at Jesus er Veien – ingen kommer til Faderen uten ved ham! Samtidig har jeg hatt en stadig økende opplevelse av noe som jeg har våget å formulere slik: Men det er mange veier til Jesus!

Muslimene har respekt for Jesus, og han omtales som Guds Ord i Koranen – det lyder som et ekko fra starten på Johannes-evangeliet! Jeg opplever at det er et potensiale for et mer levende Jesus-bilde alt i Koranen, en bok som den jevne muslim nok ikke er så bevandret i. Og Koranen selv henviser til Skriften og Evangeliet, og mange finner gjennom det frem til troen på Jesus. Å hjelpe medmennesker, også muslimer (!), frem til et personlig forhold til den levende Jesus står for meg som den sentrale utfordring. Hva de så skal kalle seg, om de bør konvertere og skifte «religion» o.l., får vi i stor grad overlate til de nye Jesus-troende selv og den Hellige Ånd å kjempe med!

De opplevelsene som har gjort sterkest inntrykk på meg de siste årene er å lese om og også høre vitnesbyrd om at Jesus møter mennesker i drømmer, og det synes i overveiende grad å være blant muslimer.  Det skjer mye i verden som tydeligvis går under radaren for folk flest! Men det burde vekke missiologer og misjonsselskaper til å drøfte hva som bør være de konkrete konsekvensene for vår tradisjonelle misjons-innsats. Jeg opplever at Jesus selv viser oss vei!