Carl Christian G Andersen

39

«SAMTALER» MED TRÆR OG TRÆRNES KOMMUNIKASJON EN ANMERKNING TIL EN VIDEO-REPORTASJE I VG, MANDAG 27.APRIL 2020

VG har på mandag(27.04) en lengre video, der folk går ut i skog og mark for å klemme og snakke med trær.Tendensen brer om seg, og den er ikke uproblematisk, særlig vil slike New-Age-holdninger kunne påvirke seriøse miljø- og klima organisasjoner negativt.Som alternativ holdning til naturens finstemte økologi, bringer jeg inn filosofiske synspunkter som vi kan finne i skriftene fra den jødiske filosofen Martin Buber, særlig hans hovedverk JEG OG DU fra 1923.

Publisert: 28. apr 2020



«SAMTALER» MED TRÆR OG TRÆRNES EGEN KOMMUNIKASJON

EN ANMERKNING TIL EN VIDEO-REPORTASJE I VG, MANDAG 27.APRIL 2020


Det er viktig å skille mellom seriøse plante- og trær-forskere som forsker på plantenes og trærnes kommunikasjon.

Denne tradisjonen står i stor gjeld til Charles Darwin og hans sønn, Francis, som utforsket plantenes kommunikasjonsmønstre og livsprosesser på en måte som først i vår tid er blitt fulgt opp med forbausende og overraskende resultater.

Her vil jeg nevne kun en forsker fra Israel.

Han heter Daniel Chamovitz,

og boken han skrev i 2012, heter «What a plant knows».

Planter og trær har vist seg å ha mange komplekse kommunikasjonsformer, der de innen hver art, kan utveksle tegn og informasjon med hverandre, som de deretter kan reagere adekvat på for å tilpasse seg eventuelle endrede forhold, som skjer i deres habitater. (Kfr min anmeldelse av boken på Amazone.)

Jeg er derimot langt mer skeptisk til den utbredte New Age-tendensen, som nå ser ut til å bre om seg, også i Norge, der det å «snakke med trær», og troen på at trærne kan svare tilbake på de enkelte landenes språk, synes å være et mantra.


For all del - folk gjør ikke noe vondt når de går ut i parker og skoger, for å klemme og snakke med trær.

Det jeg reagerer på, er den enorme antropomorfisme og antroposentrisme som skjer, der vi tillegger trærne rent menneskelige evner og egenskaper, samtidig som mennesket setter seg selv, og ikke trærne, i sentrum.

Jeg har lyst til å nyansere dette bildet en smule.


Martin Buber, den berømte jødiske eksistens filosof, religionsforsker og kommunikasjons teoretiker,

skrev allerede i 1923 et vidunderlig verk som på norsk heter JEG OG DU.

Hovedtanken i verket er kort oppsummert følgende:


Buber innleder sitt hovedverk ved å uttale, at mennesket har to måter, som det kan velge å forholde seg til  «verden» på.

Den ene benevner han «Jeg-Du» og den andre kaller han for «Jeg-Det»


Når jeg for eksempel, i en vennskapelig samtale, uttaler ordet «jeg», så ligger det, i følge Buber, allerede et «du» underforstått i ordet,

og omvendt, et «du» forutsetter et «jeg».


Vi vil derimot ofte støte på den andre formen, det Martin Buber betegner som «jeg-det», i en relasjon, 

der den ene prøver å få makt over den andre.

I stedet for et gjensidig møte mellom to likestilte subjekter - jeg-du -, forsøker den ene å tilrane seg makten ved å gjøre den andre om til et objekt for seg, - relasjonen tar formen av et «jeg-det» forhold.

All maktkamp, også mye av den politiske, er kjennetegnet ved denne subjekt-objekt-relasjonen, der den ene parten i relasjonen vinner makt, på bekostning av den andre, som mister sin frihet.

Ofte vil naturvitenskapelig språkbruk og søken etter «hard data» også kunne være preget av denne «jeg-det-relasjonen».


Så over til Martin Bubers kanskje viktigste poeng i boken.


«Jeg-du»-forholdet er ikke kun forbeholdt relasjonen mellom mennesker, hevder Buber,  men subjekt-subjekt-forholdet kan utvides til å omfatte alt i universet.


Møtet med en katt, eller et tre i skogen kan plutselig tre frem for meg, ikke som et «det», et objekt, men som en kompleks, levende gestalt, som jeg kan kommunisere med og ta innover meg.

Treet trer frem på en ny, og meningsfull måte, der treets egen skjønnhet, dets alder og liv, hele treets livshistorie, blir oppfattet av meg som tegn på noe hellig.

Landskap, fjell og økologiske habitater kan også tre frem for oss i en slik «jeg-du»-relasjon.


Denne buberske innsikten i natur, vekster og dyr, mener jeg ligger til grunn for store deler av den globale klima- og  øko-bevegelsen vi har i dag,  og den viser seg ikke minst blant de unge, som kjemper for en bedre verden.

(Gretha Thunberg, i Sverige, Penelope Lea, i vårt eget land.)


Hvis disse livsviktige bevegelsene skal bli oppfattet som seriøse, er det viktig, at de ikke blir forvekslet med de fremstormende New-Age-bevegelsene, der det å snakke med trær, og forvente svar fra dem på nasjonalspråket, kun uttrykker alt for lette løsninger på svært alvorlige natur - og samfunnsproblemer.

Jeg legger ved VGs video seanse som et eksempel på fenomenet, som jeg mener tar en smule av.



https://www.vgtv.no/video/196089/derfor-snakker-de-med-og-klemmer-traer?utm_term=df-86-w9b84eb3%3Adf-86-n01a1d6f

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
5 dager siden / 2736 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
27 dager siden / 1884 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
2 dager siden / 1200 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
8 dager siden / 996 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
29 dager siden / 686 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
13 dager siden / 617 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere