Den velsignede tvilen. (Respons på lørdagens Min tro-intervju med Trygve Skaug)

Er det plass til Trygve Skaug? Hvis det ikke er plass vil jeg heller ikke at det er plass til meg. Da er det plass til evangeliet et annet sted.

Evangeliet er ikke for de skråsikre. Det er for de som tviler, som tror og som søker.

«Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.»

Menigheten er et sted der vi kan bruke små ord om store ting. Ting vi ikke helt forstår men som vi lengter etter.

«Klarar diktet å setje ord på noko i ditt liv, er det eit viktig dikt for deg» (Sitat fra intervjuet).

Det er der evangeliet skal treffe, midt i det viktige, det er da det får betydning, det er da det får autoritet og utgjør en forskjell. Det er da Gud blir menneske.

Poeten hjelper oss, ikke med å utbasunere sannheter, men med språkets utforskende blikk og berøring. Som forsiktig dytter og drar i virkeligheten.

Ikke lytt til de skråsikre.

Lytt til poeten.

Gud er alltid større, derfor trenger vi mer enn klare svar om Gud og om livet. Da er poesien god å ha.

For troen har andre uttrykk enn det skråsikre bålbrennende. Heldigvis.

Spørsmålet er om menigheten har plass.