Nei, tro og livssyn er ikke bare en privatsak!

Norge er preget av tillit mellom folk og relativt små forskjeller. Vi har stort frivillig engasjement. I disse dager er vi kanskje stoltere en noen gang over «nasjonalordet» - dugnad. Det er flere grunner til at samfunnet vårt har disse kvalitetene, men det er liten tvil om at et godt organisert og aktivt organisasjonsliv, et sterkt sivilt samfunn, er en av dem. Det er like liten tvil om at tro- og livssynssamfunnene både historisk og i vår tid utgjør en viktig del av dette unike sivilsamfunnet. Tro- og livssynssamfunnene i vårt samfunn kan ikke plasseres i en krok og merkes «privatsak».

Å kutte den økonomiske støtten ville ramme mange små trossamfunn i hele landet, men det vil være spesielt dramatisk for Den norske kirke. Denne kirken har en helt spesiell plass i vår historie og i vårt samfunn. En stor del av befolkningen er medlem, og mange lokalsamfunn ville mistet sitt eneste aktive trossamfunn dersom den norske kirke skulle bli tvunget til å bare drive «lønnsomme» menigheter. For mange andre trossamfunn utgjør statsstøtten bare en liten del av inntektene, mens økonomien i praksis baserer seg på at medlemmene bidrar. Likevel er statsstøtten viktig. Det handler om et prinsipp om likebehandling med Den norske kirke.

Gulati argumenterer med at det er samlende for tros- og livssynssamfunn med dugnadsfinansiering. Det har han helt rett i, men jeg må si jeg stusser over at FrPs tro- og livssynspolitiske talsperson ikke har fått med seg at det er nettopp frivillig aktivitet og dugnadsarbeid som holder liv i de lokale menighetene i dag. Statsstøtten er ikke til hinder for det. Tvert imot – å fjerne statsstøtten ville kunne ta knekken på masse frivillig arbeid fordi man mistet den ene ansatte som koordinerer arbeidet og kanskje tilgangen på lokaler.

Jeg har dyp respekt for at troen for enkelte mennesker er svært personlig og noe man opplever som privat. Men dersom vi som samfunn begynner å se på tro og livssyn som noe utelukkende privat, og som ikke angår fellesskapet, da mister vi noe verdifullt.

Jeg ønsker å beholde et livssynsåpet samfunn. Et samfunn der vi lar tro og livssyn være en naturlig del av samfunnet vårt, der vi har rom for tro og uttrykk for tro i det offentlige rom. Det vil hjelpe oss å skape raushet og forståelse for hverandre, og bidra til kunnskap og toleranse for hverandres tro og kultur. Dette er verdier vi skal heie frem og tilrettelegge for, og statsstøtten til tro- og livssynssamfunn er en del av den tilretteleggingen.

Argumentet om at fellesskapet ikke skal bruke penger på noe som ikke kommer alle til gode fremstår merkelig. Det er altså ikke slik at alt vi bevilger av midler over statsbudsjettet kommer absolutt alle innbyggere direkte til gode. Eksempelvis vil det ikke komme en som ikke har barn til gode at staten har økonomiske støtteordninger for barnefamiliene, men det betyr jo ikke at vi skal fjerne barnetrygden. Det kommer fellesskapet som helhet til gode.

KrF vil fortsette med støtte til tros- og livssynssamfunnene fordi vi mener det er riktig bruk av fellesskapets midler, både på grunn av hva disse trosfellesskapene betyr for enkeltindividene, men også fordi de er en samfunnsbyggende kraft med det alt de tilbyr av fellesskap, barne – og ungdomsaktiviteter, rusarbeid, diakoni, integreringsarbeid - for å nevne noe. Å bruke fellesskapets midler til å understøtte dette arbeidet er ikke noe å skamme seg over, tvert imot: det er en prioritering jeg er stolt av!