Verdidebatt

Et infisert språk

Språket vårt var infisert lenge før koronaen kom til Norge.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Da viruset først kom, leste jeg nyheter som besatt. Dødlinja for herværende spalte for fem uker siden krøp nærmere og nærmere, og alt som stod i hodet mitt var smitte­tall, smittevern og reproduksjonstall. Å levere til tiden krevde en mental kraftanstrengelse og streng regulering av nett-avislesning. Jeg hadde fått koronavirus på hjernen, i likhet med mange andre. Hva gjør slike kollektive besettelser med språket vårt?

Krigsmetaforer

Alle viktige samfunnsfenomener har sitt språk, sine metaforer og begreper. Krigsmetaforer har lenge vært en vanlig måte vi snakker om sykdom på – spesielt kreft – og det er påfallende også nå. Viruset skal bekjempes, slås ned; helsearbeidere går i krigen. Mange kronisk syke har kritisert krigsmetaforen som språk for det å leve med sykdom. Sykdommen er en del av deres kropp; en kamp mot kroppen er å kjempe mot seg selv.

Når landet går i beredskapsmodus, blir krigsmetaforen enda mer dominerende. Hele landet skal mobiliseres, regjeringen må velge mellom strategier som å slå ned eller bremse den «usynlige fienden». ­Metaforen er intuitiv, men hvis restriksjonene langvarige, og det blir de vel, tror jeg den vil passe dårligere med virkeligheten: Hadde vi ikke slått fienden tilbake?

Kanskje var det derfor Bent Høie grep til fjellturen som bilde da han skulle presentere tiltakene etter påske. Vi er på vei ned fra toppen, men det er i nedoverbakke at faren for feiltrinn er størst. Underforstått: Dette er maraton, ikke blitzkrig. Vi har langt igjen.

Infisert språk

For folk som ligner på meg selv, preger sosiale medier hverdagen mer enn før. Utfordringer om «Noens mor», om å dele bilder av filmplakater, bokomslag i mange dager, later til å ha vokst eksepsjonelt. Her om dagen ble jeg utfordret til å dele syv bokomslag av bøker som har betydd mye for meg i syv dager, og utfordre syv andre. Mange er godt kjent med konseptet – det har gått viralt. Kjedebrevet har fått sin renessanse «i koronaens tid», og det er jo noen påfallende likheter med viruset. Ikke så rart, ettersom reproduksjonsraten således også er på syv (gitt at alle aksepterer utfordringen).

Begreper som viral, datavirus, infisert har lenge gjennomsyret hvordan vi snakker om nettkultur. I The New Yorker har Paul Elie bemerket hvordan de som jobber med å få fenomener til å spre seg, kalles «influensere». Plutselig har begrepet noe (enda) mer guffent over seg. Influensa eller influere kommer fra greske influo, og betyr «flyte eller strømme inn», ifølge Språkrådet. «Heller enn å bruke sosiale metaforer på sykdom, bruker vi sykdomsmetaforer på samfunnet,» skriver Elie, og spør om denne bruken gjør at vi mistet den fysiske faren virus kan utgjøre av syne.

Åpner vinduer

Den nye hverdagen er kommet for å bli en stund. Vi kan være glade for at viruset kom om våren. Jeg prøver å gå tur hver dag, iblant med en venn med behørig avstand. En dag iblant ringer det plutselig på, og noen står fem etasjer lengre ned og vil bare si hei. Det har knapt skjedd siden barndommen. Så står vi der og forsøker å ha en noenlunde normal, men høylytt samtale, med fem etasjer mellom oss. For et par dager siden sang jeg bursdagssang utenfor en annen venns vindu.

Apropos vinduet: Jeg forventer en økt bruk av vinduet som metafor for muligheter og kontakt framover. Det er det jo allerede, men nå også i den materielle verden. Å åpne og stikke hodet ut et vindu til verden for å gi applaus til helsearbeidere, eller noen som banker på, har blitt en helt reell måte å være sosial på. Ikke minst er metaforen overførbar. TV-debatter med helsedirektører i karantene og digitale møter med kolleger åpner vinduer inn i de tusen hjem på nye måter. Ingen kan spå framtiden nå, men jeg håper på flere sanselige hverdagsmetaforer framover.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt