Andreas Andersen

Generalsekretær
26

Oppskriften på den totale katastrofe

Marerittet er i ferd med å bli virkelighet. Korona-pandemien står på dørstokken til verdens slumområder. Tiden for handling er nå. Heltene som nå står i kampen mot viruset trenger vår støtte, også når vi selv opplever tap og smerte.

Publisert: 13. apr 2020

(Denne kronikken var på trykk i Vårt Land tirsdag 1. april 2020)

Hvorfor slumområdene er så utsatt

Fattige i verdens storbyer er vant med naturkatastrofer, sykdom og død. Hverdagen leves i områdene vi alle har sett bilder av, i hus på størrelse med et gjennomsnittlig norsk soverom, der hele storfamilien bor sammen. Mange av disse har dårlig inneklima noe som gjør at de som bor der får ulike luftveisproblemer, eller “underliggende sykdommer” som vi kjenner det best som nå for tiden.

De fleste barn går på skole, og får der gjerne sitt eneste måltid mat i løpet av dagen. Disse har ikke et alternativ når skoler må stenges ned for å hindre spredning, og vil dermed bety enda en munn å mette for familien.

Tilgangen til vann er svært begrenset. Mange må betale for vannet til private tilbydere, som heller ikke alltid leverer det de lover. Såpe er også mangelvare og man kan gå dager eller uker uten å vaske hendene. Kloakken er ofte helt åpen eller ikke-eksisterende, noe som gjør at avføring fra smittede mennesker kan bli liggende der folk bor, som aktive smittekilder i flere dager. Med lav hygiene-kunnskap kan felleslatriner og vannstasjoner som deles av mange mennesker også bli smittekilder, der hele lokalsamfunn kan bli syke på svært kort tid.

De fleste får penger til å kjøpe vann og mat til sine kjære gjennom gatesalg eller lignende, der man er avhengig av at det er folk i gatene, ikke i karantene. Flere har også faste jobber som ansatte i rikere deler av byene, for eksempel som hushjelp for rike familier. Disse står i en umulig knipe der de enten må si fra seg levebrødet sitt eller risikere å ta med seg “rikmannsmitten” hjem til familiene og vennene sine.

Disse sosiale nettverkene er det heller ikke lett å si at man skal kutte kontakten med i et par måneder eller mer. Det er disse nettverkene som vanligvis trår til om noen trenger hjelp. Svært mange steder har man heller kunnet stole på å få den hjelpen man trenger av helsevesenet, fordi det er svakt utbygd og lite bemannet. Men hva skjer når hele nettverket du er avhengig av blir smittet samtidig? Hva skjer når det lille helsevesenet man har, bokstavelig talt kollapser fordi helsepersonellet selv blir syke?

De allerede eksisterende utfordringene har dessverre politiske lederne ikke maktet å løse, i de tilfellene der de i det hele tatt har prøvd. Dermed er tilliten til myndighetene også ofte lav, og man tror ikke på informasjon som kommer derfra. Generelt er også informasjonstilgangen lav, på grunn av lite utdanning og liv som forståelig nok handler mer om å overleve enn å oppsøke nyheter.

Håp i mørket

Selv om det ser ut til å blåse opp til den perfekte storm for verdens fattige så finnes det håp i mørket. Håp i form av helter på bakken som allerede er i gang med å kjempe mot spredningen av viruset. Misjonsalliansens arbeid utføres i praksis gjennom å gjøre lokale organisasjoner og kirker i stand til selv å gjøre lokalsamfunnene sine bedre og tryggere, disse er våre allierte i kampen mot urettferdighet.

Det er dem som nå er nøklene i å spre informasjon om farene ved viruset og hvordan man kan beskytte seg og sine. Det er disse som nå skal levere livreddende helsetjenester når staten kommer til kort. Det er disse som nå kan stille opp når det sosiale nettverket man vanligvis stoler på kanskje bryter sammen.

Disse heltene går ikke inn i ukjent farvann og skal etablere tillit. De er lokalsamfunnet. Det er han du som fattig i slummen lenge har hørt snakke om hygiene og renslighet, som nå leverer såpe på døra betalt med penger fra norske givere. Det er hun du vet at i mange år har drevet en kampanje for å få de lokale myndighetene til å lytte, som nå presser på for at de ikke skal glemme å se de fattiges behov i møte med en pandemi som også rammer de rike og innflytelsesrike. Disse heltene er det vi nå heier på. At mennesker som dem får mest mulig penger og andre ressurser i ukene fremover, er nøkkelen til å vinne den kampen mot klokka som nå foregår for å hindre at flest mulig skal dø.

Behovene vil med all sannsynlighet være enorme, men de vil bare bli enda større om vi venter. Det er nå det haster å sørge for at verdens slumområder har nok såpe, nye vannleveranser, mobile toaletter og andre ressurser som bidrar til å hindre smitte. Det er nå det haster med å få lokale myndigheter til å gjøre det de kan for å holde smitten unna, uten at de grepene samtidig får disse skjøre samfunnene til å bryte helt sammen.

Tilbake til normalen

Vi håper alle det skal komme en tid når alt returnerer til normalen. For mange i verden er den normalen urettferdighet, men det vil for de fleste heldigvis fortsatt være mulig å kjempe. I kampen for rettferdighet handler det om å ta et aktivt valg, et valg om ikke å sitte stille, om å velge side. I denne krisen og når den urettferdige normalen returnerer, la oss velge aktiv handling og kjærlighet for hverandre som medmennesker, ikke passivitet og frykt.

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere