Leif Jarle Theis

10

«Han er ikke tung. Han er min bror»

I en artikkel fra 1918 skriver Ralph Waldo Trine om en liten skotsk jente som bærer sin bror på ryggen. Det er tungt, men hun bærer byrden fordi det er meningsfylt – «Han er ikke tung. Han er min bror. Sammen – men aleneVi er sammen om en gigantisk felles dugnad i disse tider. Men det er noe paradoksalt ved dugnaden denne gangen. I vår felles store innsats for å bekjempe koronatrusselen, skal vi ikke møtes. Vi er sammen alene. Alt er stengt. Vi klemmer ikke og håndhilser ikke. Vi besøker ikke barn og barnebarna. Ingen ruller seg rundt i idrettsgledens kamp og styrkeprøve, og hyttene står tomme. Vi samles ikke til felles løft for borettslaget. Vi er i felleskap med hverandre, men samtidig alene. Og mange av oss kan erfare at det å være alene og isolert, blir en nesten uutholdelig byrde. Derfor er det noen som trenger å bli båret i denne tiden. Det mange var redd for før, blir enda mer skummelt nå. Ensomheten som har fylt hverdagen til nå, blir tyngre når selv den daglige kaffekoppen på kjøpesenteret er farlig. Alt som før var vanskelig, blir verre.Isolasjon og fryktKirkens SOS har de siste ukene snakket på telefon og chat med mange som er redde. Unge og gamle. Noen er så redde at de har kjørt rundt i bilen sin i dagevis i frykt for hva som kan skje med dem hvis de blir rammet av koronaviruset. Vi har snakket folk ut av brokanter og skogholt der de hadde gått for å avslutte livet – fordi det føltes helt umulig å leve gjennom isolasjon, karantener og frykt. Vi vet at i mange tilfeller har en samtale på chat eller telefon reddet liv. Og dessverre - andre ganger ikke.Trenger at fellesskapet bærerÅ se og tenke på de mest sårbare blant oss, er i dag kanskje vårt største felles dugnadsprosjekt. Påsken vi går inn i nå, har en grunntone av solidaritet og å bære byrder for andre. Det er noen som sitter alene, som vil føle hverdagen blir lysere hvis noen ringte dem. Det er småbarnsfamilier som kommer til å miste inntekt, og som vil kjenne at noen handleposer på trappen med dagligvarer gjør bekymringen for morgendagen litt mindre. Vi kan ha innvandrervenner og nyankomne flyktninger som ikke forstår all informasjon som kommer og kunne ha glede av at noen tegnet og forklarte. Mange trenger nå at fellesskapet bærer dem. Kanskje er det lettere å bære den andres byrder når vi tenker at det er min bror eller søster. Og kanskje kan vi komme ut av dette som et sterkere samfunn, og en mer samlet nasjon.Leif Jarle TheisGeneralsekretær, Kirkens SOS

Publisert: 12. apr 2020

I en artikkel fra 1918 skriver Ralph Waldo Trine om en liten skotsk jente som bærer sin bror på ryggen. Det er tungt, men hun bærer byrden fordi det er meningsfylt – «Han er ikke tung. Han er min bror. 

 

Sammen – men alene

Vi er sammen om en gigantisk felles dugnad i disse tider. Men det er noe paradoksalt ved dugnaden denne gangen. I vår felles store innsats for å bekjempe koronatrusselen, skal vi ikke møtes. Vi er sammen alene. Alt er stengt. Vi klemmer ikke og håndhilser ikke. Vi besøker ikke barn og barnebarna. Ingen ruller seg rundt i idrettsgledens kamp og styrkeprøve, og hyttene står tomme. Vi samles ikke til felles løft for borettslaget. Vi er i felleskap med hverandre, men samtidig alene. 

 

Og mange av oss kan erfare at det å være alene og isolert, blir en nesten uutholdelig byrde. Derfor er det noen som trenger å bli båret i denne tiden. Det mange var redd for før, blir enda mer skummelt nå. Ensomheten som har fylt hverdagen til nå, blir tyngre når selv den daglige kaffekoppen på kjøpesenteret er farlig. Alt som før var vanskelig, blir verre.

 

Isolasjon og frykt

Kirkens SOS har de siste ukene snakket på telefon og chat med mange som er redde. Unge og gamle. Noen er så redde at de har kjørt rundt i bilen sin i dagevis i frykt for hva som kan skje med dem hvis de blir rammet av koronaviruset. Vi har snakket folk ut av brokanter og skogholt der de hadde gått for å avslutte livet – fordi det føltes helt umulig å leve gjennom isolasjon, karantener og frykt. Vi vet at i mange tilfeller har en samtale på chat eller telefon reddet liv. Og dessverre - andre ganger ikke.

 

Trenger at fellesskapet bærer

Å se og tenke på de mest sårbare blant oss, er i dag kanskje vårt største felles dugnadsprosjekt. Påsken vi går inn i nå, har en grunntone av solidaritet og å bære byrder for andre. Det er noen som sitter alene, som vil føle hverdagen blir lysere hvis noen ringte dem. Det er småbarnsfamilier som kommer til å miste inntekt, og som vil kjenne at noen handleposer på trappen med dagligvarer gjør bekymringen for morgendagen litt mindre. Vi kan ha innvandrervenner og nyankomne flyktninger som ikke forstår all informasjon som kommer og kunne ha glede av at noen tegnet og forklarte. 

 

Mange trenger nå at fellesskapet bærer dem. Kanskje er det lettere å bære den andres byrder når vi tenker at det er min bror eller søster. Og kanskje kan vi komme ut av dette som et sterkere samfunn, og en mer samlet nasjon.

 

Leif Jarle Theis

Generalsekretær, Kirkens SOS

 

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
10 dager siden / 2972 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
7 dager siden / 1618 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1571 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 1270 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
13 dager siden / 1071 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
18 dager siden / 652 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere