Sissel Bergljot Eggen

3

Hva kommer etterpå?

Etter snart en måned med ekstraordinære tiltak mot Korona, er det mange som spør seg hvordan land og samfunn vil se ut når vi kommer ut på den andre siden. Vi vet ikke sikkert, men det er heldigvis lov å reflektere. Én ting er jeg ganske sikker på: Dette kommer barna til å huske hele livet, slik min generasjon husker oljekrisa i 1973.

Publisert: 6. apr 2020

Hvorfor husker vi oljekrisa? Fordi familien måtte fravike sine vaner, og fordi bybildet noen dager var helt annerledes enn vi var vant med. Vi kjente det på kroppen. Bilfrie søndager skapte stillhet i gatene, mens kjernefamilier måtte ta trikken for å komme seg på skitur. Det samme gjorde jo også kongen. 

Én av fedrene til mine klassekamerater hadde dispensasjon til å kjøre bil på søndag. Han var typograf i Adresseavisen og måtte kjøre for å komme seg på jobb, slik at alle trondhjemmere kunne finne sin avis på døra mandag morgen. Idag ville han vel muligens ha påberopt seg ytringsfriheten i sin søknad om dispensasjon fra kjøreforbudet.

Omtrent på samme tid startet en rekke større endringer i det norske samfunnet. Jeg vil ikke påstå at dette var årsak og virkning, og så enkelt tror jeg heller ikke det var. Sannsynligvis var både oljekrisa og mange andre hendelser utløst av bakenforliggende årsaker, men oljekrisa ble så synlig der og da. Jeg er mer på leting etter mønstre av hendelser som opptrer sammen, og om vi kan lære noe av disse mønstrene. Oljekrisa falt sammen med det mange vil kalle moderniseringen av det norske samfunnet, en innfasing av premisser som har vært helt vesentlige for hvordan vi lever idag - et par generasjoner senere. Om disse endringene var bra eller ikke bra, er ikke tema for dette innlegget.

Oljekrisa demonstrerte for all verden at landet vårt var veldig avhengig av energileveranser fra Midt-Østen. Jeg tenker at dette må ha påvirket den politiske og forretningsmessige motivasjonen for videre oljeleting og oljeutvinning i Nordsjøen. Riktignok var drivverdige forekomster funnet fire år tidligere. Men det var først på slutten av 70-tallet at spørsmålstegnet ble strøket fra samfunnsfagbokas kapitteloverskrift "Norge - en oljestat?".

Industridøden kom til landet. Tradisjonelle industribedrifter ble nedlagt, og norsk produksjon erstattet av import. Hele næringsklynger forsvant eller ble kraftig redusert. Dette gjaldt også skipsfarten, som i lange tider hadde vært en avgjørende viktig eksportnæring for Norge. Hjørnesteinene vaklet. Selv gikk jeg på konkurssalg hos Tiger Konfeksjon. Skjørtet jeg kjøpte der, fulgte meg inn i voksenlivet.

Digitaliseringen tok til å berøre arbeidslivet. Men dette var i stormaskinenes tid. Kontordamen (ja, det var det vi kalte henne!) på skolen der vi gikk, sluttet i stillingen fordi hun ikke ville bruke tiden sin til å skrive nuller i kommunale blanketter! 

Familielivets formelle rammer ble endret. Samboerskap ble tillatt, og både kvinner og menn fikk større frihet til å velge etternavn for seg selv og sine barn.

Oreganoen kom til Norge, og vi begynte å spise pizza. Vi var en nasjon totalt uvant med sterkt krydret mat. Jeg bakte og spiste min første pizza i 1974 - på skolekjøkkenet. Etter noen år kom jeg i besittelse av en oppskriftsamling som Trondheim kommune hadde satt sammen for bruk i faget heimkunnskap. Der står pizza oppført under overskriften "Mat fra fremmede land"!

Dialekter fra distriktene fikk høyere status. Det ble stadig mer akseptert å bruke trønderdialekt i det offentlige rom, også i sangtekster. Vi moret oss i helgene over det såkalte Vømmøl-universet til Hans Rotmo. Åge Aleksandersen fulgte etter. 

Den politiske partistrukturen endret seg. Tidligere samme år som oljekrisa slo inn, var Fremskrittspartiet blitt etablert og hadde kommet inn på Stortinget for første gang, rett nok under et annet navn. 

De siste ukene har vi opplevd at de nye tabuene som vi aksepterte gjennom EØS-avtalen, brytes - og må brytes - for å takle Korona-krisen. Landegrenser og kommunegrenser stenges, butikker nekter å ta imot kontanter, og bedrifter mottar statsstøtte for å unngå konkurs. Verdikjedene rigger om produksjon og transport for å møte behovet for smittevernprodukter. Heldigvis har vi fortsatt både symaskiner og spritfabrikker i landet. Veien fra produksjon til nytteverdi er blitt veldig kort og veldig synlig.

Hjem og familie har gjenvunnet terreng som base for dannelse, barnetilsyn, lønnsarbeid og matproduksjon. Butikkhyllene er tomme for grov sammalt hvete. Foreldre og barn opplever en ny livsstil sammen - selvfølgelig på godt og vondt. Men de opplever at det faktisk skjer, og at det kommer som følge av en krise der mennesker er i fare.

Med lavere produksjon og svak kronekurs må vi ganske snart regne med å få mindre for pengene når vi handler. Dyrtid, ville vi sagt på 70-tallet. Mange vil være på jakt etter arbeid. Og smittefaren vil følge oss videre. Så spørs det hvordan vi takler dette og utnytter det vi har lært, som enkeltmennesker og fellesskap.

Når barna en dag blir voksne beslutningstakere, vil alt dette være erfaringer og minner de har med seg. Vil de tenke "Aldri mer 12. mars"?

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere