Verdidebatt

Tid for å tjene

Torsdag 12. mars var jeg sammen med mange av Misjonskirkens pastorer og menighetsarbeidere på Vegårtun leirsted. Vi så statsminister Erna Solbergs pressekonferanse på storskjerm. «Nå kommer de mest inngripende tiltak vi har hatt i Norge i fredstid» sa Erna. Vi forstod alvoret og avsluttet samlingen, en dag før tiden. Vi dro hjem, men med en sterk opplevelse av at vi sammen skal gjøre alt vi kan for å være kirke også nå, i denne situasjonen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I krisen som har oppstått har våre myndigheter tatt ulike grep. Veien for arbeidsgiver til å permittere ble gjort kort og enkel. Den økonomiske tryggheten for arbeidstaker på kort sikt er ivaretatt. I ukene som har gått har mange av mine samtaler med menigheter og ansatte handlet om dette. Permittere, eller ikke? Noen menigheter har valgt å permittere, mens andre stadig vurderer dette. Også for Misjonskirken Norge sentralt er dette et aktuelt spørsmål. Spørsmålet er todelt; har arbeidsgiver jobb til den ansatte og har man midler til å lønne sine ansatte? For noen menigheter vil svaret på det første spørsmålet være at deler av arbeidsoppgavene har falt bort. Det er ikke «business as usual» nå. Min opplevelse er at behovene nå i krisetid er større, tross bortfall av gudstjenester og arrangementer. Noen tenker kanskje at hjemmekontor betyr rolige dager. Vår erfaring er heller det motsatte.

Det avgjørende for mange menigheter vil være usikkerheten som er knyttet til økonomi. Spørsmålet er hvordan denne krisesituasjonen vil påvirke menighetens gavebaserte inntekter. Det vet vi trolig ikke enda. Det er for tidlig. Staten gjør mye gjennom ulike pakker for å demme opp for konsekvensene av krisen. Effekten av dette kjenner vi heller ikke. Vi vet ikke hvor lenge denne situasjonen vil vedvare. Det er rimelig å anta at året 2020 både for Misjonskirken Norge sentralt og lokalt vil synes i regnskapene. Jeg håper likevel vi kan klare å holde våre folk i arbeid og tjeneste også nå. Både for de ansattes del, for menighetens del og for samfunnets skyld. Jeg er bekymret for hvilket signal vi sender til våre egne og samfunnet rundt oss om vi nettopp i denne krisen velger å permittere våre arbeidere. Krisen går over og noen vil vurdere oss på de valg vi tok.

Jeg opplever det som viktig at vi nettopp nå står opp, står på, tilpasser oss situasjonen og er til stede som kirke for folk rundt oss. Flere pastorer forteller at dagene nå er travle og behovene store hos mange. En permittert pastor/arbeider har ikke lov å følge opp menigheten på «dugnad». Menighetene har heller ikke mulighet til å benytte frivillige til å gjøre den permittertes arbeidsoppgaver. Dette gjelder for alle typer stillinger, enten det er snakk om administrativt arbeid eller arbeid blant barn og ungdom.

Klarer vi som menighet å følge opp de mennesker som nettopp nå trenger oss for å komme seg igjennom en tøff tid eller en ensom hverdag? Evner vi å benytte de mange mulighetene som denne tiden gir oss til å nå ut til nye mennesker og bety noe for nabolagene våre? Hva med å lage en liste og betjene personer vi vil vise omsorg og strekke ut en hånd til; barn, ungdom, voksne, eldre? Tenk om vi endte opp med å bygge ned og ikke klarer å bygge opp igjen fordi vi mistet verdifull tillitt og kompetanse.

Vi tror på en trofast Gud som er med oss alle dager, og gjennom alle tider. Nå har vi en enestående mulighet til å formidle kjernen i vår tro og til å vise at kirke ikke handler om bygg, arrangementer eller aktiviteter. Kirken mangler aldri arbeidsoppgaver og kirkens Herre vil bygge sin kirke også i denne tiden. Det er avgjørende for oss som kirke, nettopp i denne situasjonen, at vi er i stand til å tjene både menighetens folk og samfunnet rundt oss. Det å holde hjula i gang er også en del av den store nasjonale dugnaden. Dette er en tid for å tjene!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt