Morten Erik Stensberg

Sokneprest i Grue og Grue Finnskog
72

Det uunngåelige møtet mellom Gud og menneske - når berøringen synes å bli en umulighet

Akkurat nå strever jeg med å holde inkarnasjonsteologien, troen på at Gud ble menneske, sammen med hvordan kirkene innretter seg i møte med koronaviruset. Står vi fare for glemme noe vesentlig i våre forsøk på å gjøre alt riktig i møte covid-19?

Publisert: 31. mar 2020

Kristen tro er vitnesbyrdet om berøringens ufravikelighet: det uunngåelige møtet mellom Gud og menneske: om «det våre hender tok på»[1] slik det står i første Johannes brev. Vitnesbyrdet om møtet mellom menneske og Gud, har gått som en gjentakende bevegelse gjennom århundrene.  Jesu møte med spedalske, syke og utstøtte har gjennom kirkens historie maktet å bevege mennesker så radikalt at de ble villige til å gi avkall på sitt eget liv for å berøre andre.  For Frans av Assisi var det fysiske møtet med de spedalske begynnelsen til hans omvendelse. Frykt og vemmelse ble vendt til aktiv kjærlighet, slik Frans skriver i sitt testamente: «Da jeg var i synden, tålte jeg ikke å se spedalske. Og Herren selv førte meg inn blant dem, og jeg gjorde barmhjertighetsgjerninger mot dem. Og da jeg gikk bort fra dem, ble det som før hadde vært uutholdelig, vendt til glede for meg i legeme og sjel».

 Akkurat nå strever jeg med å holde inkarnasjonsteologien sammen med hvordan kirkene innretter seg i møte med koronaviruset. Prester i Den norske kirke skal helst ikke gå med dødsbud uten først å ha klarert over telefon at de som skal få beskjed om dødsfall er virusfrie – er de smittet med virus må det bli med telefonisk beskjed. Og soknebud skal, når situasjonen krever det, forrettes over telefonen. Er dette fornuftige tiltak eller er det uttrykk for en kirke som vegrer seg for å gå til mennesker som trenger et nærvær som strekker seg utover en digital tilstedeværelse? Det er ikke noe nytt at disiplene stenger seg inne. Oppstandelsesberetningen hos Johannes handler blant annet om frykt og stengte dører: «Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet»[2] Av frykt for korona synes kirken å ha stengt dørene sine. 

 Hva betyr det å tro at Gud har blitt menneske, menneske av kjøtt og blod? - inkarnert som teologene sier det. Gud gjør krav på å være ett med oss, menneske blant menneskene, inkarnasjon og samtidighet hører sammen, slik sol skaper skygge. Ikke bare handler det om noe fortidig – om den gang i Betlehem, i Nasaret, som hendelse rommer inkarnasjonen også det samtidige: «Nå er Kristus menneske blant menneskene». «Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord»[3]. Ordene fra første Johannes brev skjelver av berøring, lik en kropp som bølger under kjærtegnene til sin elskede. De berørte, fant seg selv i denne berøringen og de både fant og gjenfant sin neste. Troen på at Gud ble menneske handler om alt annet enn å holde avstand, det handler om en Gud som lar seg føde inn i en virkelighet for å holde sammen det som var adskilt. Om en Gud som skaper berøring gjennom å bli til en kropp som holder sammen det umulige - jordisk og himmelsk, menneskelig og guddommelig. Guds vilje til å la seg berøre setter verden i bevegelse: kirken er fellesskapet av de bevegede, de berørte.

 Om vi tror vitnesbyrdet til Johannes om at Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss, blir da ikke inkarnasjonstanken et korrektiv til måten vi innretter oss på? Eller er vi kommet dit at våre forsøk på å slå tilbake viruset nuller ut og nærmest rettferdiggjør at forsøkene våre på å leve «inkarnatorisk» må nedskaleres eller oppgis? Kirkene verden over synes å være i en tilstand av pålagt inaktivitet rettferdiggjort av jakten på en virusfri morgendag. 

Nå er etterfølgelse ikke nærvær, men fravær, solidaritet handler ikke fellesskap, for mange dreier det seg en påført ensomhet. Som erstatning for kropp, blikk, berøring, smak og lukt kommer en digital revolusjon. Ifølge dens pådrivere mange år forsinket, men nå er den her. Mennesker fortelles om det revolusjonerende i at de er sin neste nærmest ved å være som fjernest. Avstanden til den andre er det som definerer oss, frelse betyr ikke å bygge bro, men å sørge for at broene faller, at møtepunktene er minst og færrest mulige.

 

Kunne inkarnasjonen ha skjedd i en koronatid som vår? Ville vi bedt Gud vurdere smitterisikoen og forholde seg helsemyndighetenes anbefalinger: «Det gikk ut befaling fra WHO om at alle skulle pålegges karantene … hver i sitt hus»?  Ingen reise fra Nasaret til Betlehem. Ingen fødsel, farene ville vært for store. Ingen gjetere eller vismenn, gruppen av besøkende ville blitt større enn det myndighetene foreskrev. Kanskje vi kunne ha bedt Gud til å komme tilbake etter at tiltakene hadde oppnådd sin ønskede virkning og Covid-19 tilhørte gårsdagen? «Beklager Gud, men verden er foreløpig stengt, satt i karantene, prøv heller igjen senere når risikoen ved å være menneske og dødelig er redusert til det minst tenkelige minimum».

 
  
 


[1] 1 Joh 1,1

   

[2] Joh 20,19

   

[3] 1 Joh 1,1 

   

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere