Pål Georg Nyhagen

205

Fundamentalisme og bibeltroskap som fromt selvbedrag?

I uro og forvirring kan det være en fristelse å se alt i svart og hvitt. Det menneske som har en tendens til å trekke absolutte og udiskutable grenser mellom sant og usant, mellom riktig og uriktig, og som savner forståelser for nyansenes berikelser kan unektelig tiltrekkes av miljøer som tilsvarer egne mentale disposisjoner. Men den som trekker absolutte og uangripelige grenser mellom sant og usant, mellom rett og feil savner forståelse for en rekke nødvendige og viktige nyanser.

Publisert: 31. mar 2020

I det følgende innledes det med en generell beskrivelse av en høyrøstet gruppe blant de som gjerne kaller seg «bibeltro», kritikken gjelder dog ikke alle i gruppen. Jeg må naturlig nok bestrebe meg på å ikke falle for fristelsen til å skjære alle kristne søstre og brødre som anser seg som «bibeltro» over én kam. For øvrig et generaliserende feilgrep mange kristne foretar overfor fariseere i NT: Jesu kritikk av noen fariseere og saduseere var ledd i en pågående internjødisk diskurs. Det var nettopp konkrete fariseere og saduseere som overtolket eller feiltolket de hellige tekstene - eller overvurderte tradisjonens betydning og makt per se - som var Jesu målskive for kritikken. Ikke (!) fariseere eller jøder som sådan, eller jødefolkets hellige skrifter for den saks skyld. Noen av fariseerne og saduseerne sympatiserte for øvrig med Jesus.

Det kan dessverre være en kort vei fra «bibeltroskap» til stivnet fundamentalisme. Det må innrømmes at jeg i økende grad finner det noe vanskelig å ha tillit til noen som i det meste vender seg til bibelen for å finne rett svar på aktuelle samfunnsmessige spørsmål og utfordringer: Den øverste autoritet i mange spørsmål blir alltid de bibeltolkninger som gjøres i nået ad hoc.

For den sterkt «bibeltro» og fundamentalisten er alle fortellingene i bibelen å anse som sanne, sakssvarende og normerende: Skapelsen på seks dager, Jona sitt opphold i fiskens buk i tre dager, osv. Det burde vel være unødig å minne om det, men bibelen er en skrift- og boksamling med betydelig avstand i tid mellom første og siste skrift; ikke én enkel bok. Det står for øvrig heller ingen steder at bibelen er en ufeilbarlig bok. Den ble til først etter lang tid og forfatterne preges av forskjellig tidsepoker og språkkultur. Like vel blir fundamentalistenes kamp mot tendenser i samfunnsutviklingen begrunnet ut fra «Guds klare ord»; og i deres ufravikelige krav om alt eller intet, så ender det dessverre med mindre og mindre.

Hva gjelder alle viktige ting i livet er altså alt å anse som gitt en gang for alle; svarene finner man i bibelen generelt og anvist og presisert av Luther spesielt. Slik dominerte troens folk samfunnet i lang tid. Men gjennom samfunnsutviklingen, så mistet biskop og prest sine fornemme plasser ved maktens bord. Arbeiderorganisasjoners kamp, demokratiske prosesser på fler og fler samfunnsnivåer, «fritenkning», seksualopplysning og ikke minst feminismens fremganger gjorde sitt til at fler «bokstavtro» kristne ble færre og færre og slik tolket de derfor utviklingen som at «de siste tider» nå var i god gang. Desto verre overtok naturvitenskapen tronen for hva som skulle få passere som sant eller ikke. Enkelte kommer visst vanskelig over dette tapet av posisjoner og samfunnsmakt.

Fra et sosiologisk perspektiv kan man tolke fundamentalisme som en implisitt kritikk av globaliseringen. I tidligere tider dominerte statskirken, dets prester og kirkens troslære det hele samfunnet; det var m.a.o. orden i systemet; Gud er jo en ordens gud? Andre religioner var fenomener i fjerne land og de var å se som underlige eller farlige åndskrefter. Men i de siste tre fire tiårene møtes religioner og kulturer på en helt ny måte. For flere innebærer det risikoer for en farlig relativisering; egne verdier og utgaver av troslæren møtes med både spørsmål og kritiske innspill på en ny måte. En uroende tanke hvisker at sannheten egentlig ikke er like entydig - ja, noe kan sågar virke å fremstå som både utrygt og provisorisk; man konfronteres til nyanseringer og «i verste fall» til nødvendige omprioriteringer av hva som skal passere som sentralt.

Islam og koranen ses av flere «bibeltro» som uttrykk for den ondes virke selv; «giftplanter har begynt å vokse i den gode jorden». Dette kontrasteres så til de beste vestlige verdier som i dag etter århundres blodige kamper er tilkjempet i de vestlige samfunn: Men de historiske kampene for frihet, rettferdighet og brorskap har dog ikke sjelden foregått med nettopp kristne fundamentalister på motstandersiden. Kristne kirkers lange blodige rulleblad burde være kjent. De kristne fundamentalistene gjør seg m.a.o. blinde for de historiske og aktuelle likheter med islamsk praksis som faktisk i dag finnes i all sin triste og voldsomme velde. Man kan kanskje her tillate seg å undres over hvor samfunnet ville ha vært i dag om flere av de «bibeltro» og fundamentalistiske kristne like vel hadde fått beholde makten gjennom historien?

Sosiologen Anthony Giddens definerer fenomenet presist: «Fundamentalisme er tradisjon under beleiring», og han ser den som en type selvforsvar; en voksende misnøye mot samfunnsutviklingen og sekulariseringen: Den er derfor en strategi mot det moderne og postmoderne som systematisk ser ut til å bryte ned velkjente tradisjoner og normer, og desto verre river ned «bibelens autoritet». Den «bibeltro» opplever seg m.a.o. i samfunnslivet å stå med ryggen mot veggen i en kamp mot misbruk av Guds ord, løgn og ondskap. I tider som preges av ubehagelig raske forandringer føler noen at de mer eller mindre mister fotfestet og klamrer seg derfor til det gamle og velkjente. Her fremstår bibelens ufeilbarlighet, Jesu snarlige gjenkomst og staten Israels skjebne som sentrale elementer.

Den som trekker absolutte og uangripelige grenser mellom sant og usant, mellom rett og feil savner faktisk forståelse for nødvendigheten av en rekke nyanser. Filosofen Karl Jasper uttrykker denne mentaliteten i vendingen «Das Gehäuse», som viser til et sterkt og dominerende trosparadigme som fritar den enkelte fra en rekke (nødvendige!) utfordringer og byrder. Men dog: Skulle man i den fortløpende debatten hevde at «bibelen sier» noe bestemt i et aktuelt spørsmål, så blir det meningsløst om man ikke tydeliggjør både hvilke vers man viser til og hvilke sammenhenger disse står i. Det finnes m.a.o. visse motsigelser som ikke kan harmoniseres eller løses i en kjapp håndvending. Hva som uansett er klart er at en fundamentalistisk absolutisme fører til absurditeter eller ganske så patetiske bortforklaringer.

For noen av oss andre er det for øvrig det overgripende budskapet som gjelder; hvor navet er Guds fordrende kjærlighet, nåde og rettferdighet.

6 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
11 dager siden / 2976 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
8 dager siden / 1633 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1466 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
9 dager siden / 1344 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
14 dager siden / 1077 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
19 dager siden / 652 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere