Andreas Nydal

4

Ett skritt tilbake, men kanskje ett skritt nærmere noe

Er det karantene som er unntakstilstand, eller har vi karantene fra unntakstilstanden?

Publisert: 29. mar 2020




Det sosiale aktivitetsnivået er for tiden lavt. Alle våre vante arenaer er, eller bør være, nede for telling. Samtidig må jeg innrømme hverdagen som introvert småbarnsforelder ligner mistenkelig mye på det folk nå omtaler som "karantene". Klapping på verandaen og gruppesamtaler på mobilen med hundeører og hundeneser er det vi begrenses til. Hva gjør folk imellom klappingen, hva gjør folk etter gruppesamtalen stenges? Hvordan håndterer folk en så brutal nedskjæring av livet sitt? Dette er nemlig hvordan en tom timeplan oppleves. Barnefamilier merker hvor mye av hverdagen vi vanligvis har outsourcet til det offentlige, og karantene kan derfor virke travlere enn det som var før. Det positive er at lærere på et blunk har fått den statusen de fortjener. Foreldremøter etter korona blir nok en sjarmøretappe for lærerne. Vi merker nå hvor sårbar den enkeltstående kjernefamilien er, og innser kanskje hvor skjørt prosjektet var i utgangspunktet. Kanskje fristes vi av utvidede fellesskap etter korona; et nabolag, en generasjonsbolig, en menighet?


Kina er straks på 5. måneden og nærmer seg først nå noe som kan kalles kontroll. Norge er på måned 2, og det er ingenting som tilsier at vi skal få et kortere forløp enn Kina, særlig med tanke på at tiltakene våre for tiden er langt mindre drastiske. Vi vil sannsynligvis rekke å bli vant til denne andre måten å leve på. For andre enn ansatte i helsesektoren innebærer slike kriser mye venting. Hva kan vi benytte ventetiden og stillheten til? Mange kirkesamfunn stiller dette spørsmålet til sine tilhørere for tiden. Hvorfor det? Det kan være at den nye rytmen som er påtvunget oss ikke er helt på jordet. Den klinger nesten i takt med oss, denne saktegående hverdagen med få inntrykk, og samvær med noen få personer. Dette skrives før eventuelt portforbud, da selv jeg ville merket at behovet for sosialisering meldte seg. Det er ventetid, en altomgripende fastetid, plutselig. Hva kan jeg finne på aleine? Den boka jeg aldri får lest, kanskje den. Stilletid, hva er stillhet? Var det slik stillhet var, oj, og det var bare to minutter? Bønn. Hvem er du Gud, hvem var jeg igjen? Hvordan er det å snakke med svigerfar i mer enn 5 minutter på telefon? Hvordan er det en lørdagskveld å bare ha spist og lest litt en bok? 


De fleste har fått senket tempoet i livet sitt, og ser dermed også komponentene i det klarere. Som når en karusell senker farten og omgivelsene gjenvinner sin klare form. Hva har jeg fylt livet med? Hva tenker jeg om dét elementet, eller det? Den konflikten som opptar meg, den relasjonen, den vanen, det tidsfordrivet, den prioriteringen og så videre. Det oppstår en kløft mellom oss selv og livene vi lever, eller vi bare ser den for første gang på lenge. 

Hva bruker jeg tida mi på til vanlig, og hva setter jeg dermed høyest, som uttrykt valg eller stille og automatisk. Dette kan være en tid for å gjøre opp status. Om livet blir det samme etter korona kan det uansett være med ny intensitet, for du har valgt elementene i livet på nytt, eller kanskje for første gang. 


Mange lever raske liv med full timeplan til vanlig. Hvis alle verdens koronavirus falt inaktiverte om i dette øyeblikk og krisen ble avblåst med umiddelbar virkning, ville vi vært en befolkning med tomme timeplaner akkurat nå. Hvor mange ville hastet med å fylle alle ledige stunder, kvelder, ferieuker? Sikkert ganske mange, men noen ville kanskje tenkt seg om to ganger. Ikke av frykt for ny pandemi, men fordi de hadde fått smaken på en annen rytme. Vi har prøvd det hektiske og jagende livet, vi har prøvd det sakte og begrensede, kanskje vil vi prøve noe som finnes inni mellom der? Før korona var vi i én grøft, under korona en annen, men hvordan ser det ut midt på veien? En livsførsel med større grad av selvpålagt begrensning? Og som en naturlig følge, en hverdag med et mindre klimaavtrykk. Kierkegaard skriver i Enten Eller at begrensningens prinsipp virker å være veien til lykke. Den som evner å begrense seg, blir mer oppfinnsom og i neste rekke lykkeligere. Uendelig vekst i økonomien er et luftslott, og det slår sprekker i møte med virkeligheten, i form av korona denne gangen. Kanskje folk blir fornøyde med mobiltelefonen sin, og ikke bytter den ut halvårlig. Kanskje TVen er stor nok. Kanskje klær kan kjøpes brukt. Kanskje vi, inntil historieløsheten inntar oss igjen, blir mer vant til å si "nok nå", "nå er det greit". I Pesten av Albert Camus står det om folket i Oran; "til tross for at pestens tid var forbi, fortsatte de å leve etter dens lover". Dette gjaldt mindre lystig adferd, men kanskje kan også vi kan ta med oss noe, eller ta med oss mindre, ut av denne krisa. Kanskje innstiller det seg en ny likevekt i livene våre, nærmere oss selv, våre nære og vårt lokalmiljø, men fjernere fra det materielle. Om jeg hørte riktig, sang Moddi på onsdag: Et skritt tilbake, et skritt nærmere noe. Det kan bli denne karantenens overskrift. Naturligvis kan dette bare skrives og tenkes før permisjons- og dødstallene blir enda høyere. Da vil fokuset med rette bli et annet.





Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
11 dager siden / 2976 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
8 dager siden / 1633 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1466 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
9 dager siden / 1344 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
14 dager siden / 1077 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
19 dager siden / 652 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere