Verdidebatt

Svar til Espen Ottosen om bibelsyn

Autoritetar, menneskeord, bibeltruskap og fellesskap.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Eg har stor respekt for Espen Ottosens intellektuelle kapasitet, formuleringsevne og mot til å halde ut i sitt forsvar av standpunkt eg som regel er einig med han i. Det er difor med blanda kjensler eg stadfestar og utdjupar forskjellane mellom korleis han og eg ser på og bruker Bibelen. Refleksjon over forhold eg har blitt kjent med gjennom arbeidet mitt som lærar i hebraisk og GT gjer likevel at eg meiner det er gode grunnar til å ha eit anna syn på Bibelen som Guds ord enn han har.

Men dette handlar ikkje først og fremst om kven av oss to som har rett. For min del handlar det mest om å hjelpa folk å ha eit syn på Bibelen som ikkje blir truga av historieforsking eller vitskap, og som bidrar til einskap i kyrkja - både lokalt og globalt.

Ikkje streva etter. Det er riktig at eg ikkje ser det som eit mål å ha same teologi som alle som sto bak utforminga av Bibelens tekstar. For det første, fordi dei av og til ser ut til å ha meint ulike ting om Gud, er dette ikkje alltid mogleg. Skal ein tru at Gud sørgjer for at alle heilt konsekvent får som fortent, slik som m.a. dei som sto bak Krønikebøkene og Esekiel? Eller er det betre å tenkja at ulukke også kan ramma "tilfeldig", slik som ein får inntrykk av når ein les Job eller Forkynnaren?

For det andre, å alltid ha same teologi som Bibelens forfattarar ville vera i strid med felleskyrkjeleg lære. Kanskje eg har misforstått, men eg trudde det var ei gjengs oppfatning blant bibeltolkarar at, sjølv om kyrkja kan og har forankra læra om den treeinige Gud i Bibelens tekstar - og dette er eg heilt einig i -, er det likevel ahistorisk å påstå at dei som sto bak utforminga av NT, tenkte slik om Gud.

Kyrkja lærer også at å halda eit menneske bunde i slaveri er mot Guds vilje. Men fleire tekstar i Bibelen gir inntrykk av at forfattarane meinte dette var ein moralsk akseptabel måte å ordna forhold mellom menneske på. Å tenkja eller tru slik er ikkje noko vi skal streva etter.

Ordet, ikkje personane. På grunn av det spesielle bidraget deira til vitnesbyrdet om Guds frelse, skulle eg gjerne vita kva Bibelens forfattarar tenkte og trudde om mange ting. Men Bibelens autoritet kviler ikkje på dei som var med på å utforma tekstane i den, sjølv om dei ofte var "Jesu apostler og disipler". Med andre ord, Bibelen er ikkje Guds ord eller autoritative tekstar på grunn av kven som skreiv dei.

Viss fleire tekstar i NT er Guds ord berre fordi apostelen Paulus skreiv dei, skulle alt han skreiv bli rekna som Guds ord og ein del av Bibelen. Men det er ikkje tilfelle. Fleire av breva hans vart ikkje tatt vare på av kyrkja. Lukas var ikkje apostel eller disippel av Jesus. Når skriftene hans likevel er ein del av Bibelen, vitnar det om at grunnlaget for autoriteten i det han skreiv, ligg ein annan stad.

I tillegg, fagleg arbeid med skriftene i NT har ført til oppdaginga av fleire grunnar til at det heller ikkje er sikkert at dei vart skrivne av dei som er rekna som dei tradisjonelle forfattarane. Dersom Bibelens autoritet som Guds ord er avhengig av at den vart forfatta av "Jesu aposter og disipler" og berre dei, blir dette eit problem.

Eg ser også på Jesu apostlar og disiplar som kyrkjelege autoritetar. Dei vart valt ut av Jesus og sto han nær i varierande grad. Men eg ser ikkje på dei som guddommelege. Og når det står i Bibelen at dei talte Guds ord eller Herrens ord, viser dette som regel til bodskapen om Guds frelse for alle menneske som både Jesus og dei forkynte, t.d. Apg 4,31. Det er difor vi framleis i dag snakkar om å dela eller forkynna "Guds ord" når evangeliet blir kommunisert der kristne samlar seg eller nye får høyra denne bodskapen.

Den heilage ande. Ottosen skriv at eg "står i fare for å tenke at Bibelen primært er menneskeord". Eg tenkjer at Bibelen er menneskeord på same måte som kyrkja er menneske.  Bibelen er i utgangspunktet, men ikkje primært, menneskeord, lik kyrkja i utgangspunktet, men ikkje primært, er menneske.

Det er Gud som gjer desse menneskeorda i Bibelen til sitt ord, på same måte som det er Gud som gjer desse menneska i kyrkja til sin kropp. Eg trur at Guds Heilage Ande har verka i og med begge delar, både orda og menneska, for å gjera dei til noko anna, noko meir enn dei ville eller kunne vera av og i seg sjølve.

Bibelen er like lite primært menneskeord som dåpen primært er vatn og nattverd primært er brød og vin. Men nattverd er også brød og vin, dåpen er også vatn og Bibelen er også menneskeord. Men den er ikkje primært menneskeord. For kyrkja er Bibelen primært Guds ord.

Det er dette Bibelens autoritet kviler på, at Guds Ande har gjort at den er Guds ord, eit middel Gud bruker til å senda sin bodskap til sitt folk med. Dette er uavhengig av korleis tekstane i Bibelen har blitt til eller kven som skreiv dei.

Arbeid med tekstane. Ottosen skriv at det er "uforsvarlig for kristne å fastholde et teologisk dogme hvis dette viser seg å være i strid med den teologien vi møter i NT". Dette kan vera eit uttrykk for eit slags bibeltruskap. Det er i alle fall eit uttrykk for truskap mot eit bestemt "vi" som har laga ein teologi basert på arbeid med tekstane i NT.

Teologi er noko menneske lagar basert på ulike kjelder. Ulike menneske lagar ofte ulike teologiar basert på dei same kjeldene fordi dei kjem til kjeldene med ulike erfaringar og anlegg. Dei som Ottosen er ueinig med i spørsmålet om likekjønna samliv - eit anna "vi" - møter ein annan teologi i NT enn "vi"-et Ottosen er einig med.

For dei er "dogmet" om heterofil normativitet i strid med denne teologien. Det er difor dei meiner det er uforsvarleg å halda fast på det. Dei kunne altså bruka nettopp den same formuleringa som han.

Sjølv er eg ikkje overbevist om at teologien dei har laga i møte med tekstane i NT er riktig. Men grunnen til at begge desse teologiane kan vera eit uttrykk for bibeltruskap, er at dei er baserte på arbeid med NT-tekstar. Trass i Vårt Lands illustrasjonstekst til min førre artikkel, meiner eg ikkje at begge teologiane samtidig kan vera rette. Men dei kan begge to vera uttrykk for bibeltruskap - avhengig av korleis ein forstår ordet.

Kven er "vi"? Inntrykket av at eg meiner det er vanskeleg å tolka Bibelen, er truleg skapt av ingressen som Vårt Land la til teksten min ("Å tolka Bibelen er ei samansett øving. Difor ..."). Det er ikkje nødvendigvis vanskeleg å tolka Bibelen. Kanskje det er så mange ulike tolkingar av Bibelen fordi det er så lett?

Å vita kva som kan vera ei rett tolking derimot kan vera vanskeleg. Det er i alle fall ikkje så lett som å berre slå opp i Bibelen og finna "fasiten". Dette er ikkje på grunn av mangfaldet i Bibelens tekstar. I likskap med Ottosen har også eg "som forutsetning at det finnes en læremessig enighet i Bibelen" når eg skal tolka den. Eg ser ikkje korleis det kunne ha vore annleis når den er Guds ord.

Men dette er ein føresetnad som vi som trur den er Guds ord, har med oss i møte med tekstane, ikkje noko som finst i tekstane sjølv.  Menneske som ikkje har denne føresetnaden kan ofte finna læremessig usemje i Bibelen.

Nei, vanskane med å fastslå den rette tolkinga av Guds ord handlar for meg om "vi"-et - at vi må samtala,  drøfta og argumentera med kvarandre, men også be, fasta, feira og tena med kvarandre. Forskjellen mellom oss handlar kanskje til slutt mest om kven dette "vi"-et er?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt