Ingen er bare det vi ser, er en formulering fra Kirkens Bymisjon med relevans langt utover hjemløshet og sosial nød. Alle bærer på og med seg opplevelser og fortellinger som sjelden eller aldri kommer til uttrykk. Det kan være sterke minner og mer eller mindre bevisste hemmeligheter. Det er stoff til minst én roman i hvert menneske.
Det usynlige finnes
«Det vesentlige er usynlig for øyet», sier den lille prinsen med Antoine de Saint-Exuperys ord. Prinsen kommer til jorden fra en annen planet, og undrer seg over menneskenes atferd. At vi ikke ser noe, betyr nemlig ikke at det ikke eksisterer. Det erfarer vi alle i hverdagen. Verken smerte, sorg eller savn er synlig, men likevel høyst virkelig. Det samme gjelder angst og redsel som preger mange i dag.
Ikke bare immaterielle fenomener kan være usynlige. Det finnes mye levende rundt oss som vi ikke oppdager. Går vi gjennom skogen en sommerkveld, vet vi at det finnes små og store skapninger som ser oss, uten at vi ser dem. Det usynlige mangfoldet i naturen er en del av, og en forutsetning for, livet.
Smitte
Det usynlige kan også skade. I disse dager er det ørsmå viruspartikler som ikke engang kan ses i mikroskop, men som definitivt eksisterer, som truer oss. Det aktuelle koronaviruset, SARS-CoV-2, som kan gi sykdommen som har fått navnet Covid-19, har satt verden på hodet.
Sykdom har gjennom historien vært knyttet til synd og straff. Særlig gjelder dette farsotter. Dramatiske hendelser med ukjent årsak gir rom for mange spekulasjoner. Inntil siste del av 1800-tallet trodde man at det var usynlige urenheter i luften, miasmer, som framkalte smittsom sykdom. Nå har vi identifisert en lang rekke mikroorganismer, og vet at mange av dem kan forårsake sykdom. Men det er mye vi fortsatt ikke vet om smittsomhet og sykelighet av både bakterier og virus. Dessuten oppstår det stadig nye varianter med nye egenskaper, slik vi nå opplever.
Det er umulig å se hvem av oss som bærer smitte. Derfor må vi i utgangspunktet behandle alle likt, både for å unngå å bli syke, og for å unngå å smitte andre om vi selv skulle være smittsomme. Usynlige farer og fiender er på mange måter mer skremmende enn de synlige, fordi de er vanskeligere å unngå.
Den usynlige omsorg
Tider med sykdom, isolasjon og karantene gir behov og mulighet for hjelp på mange vis. Når vi ikke kan møtes ansikt til ansikt, må vi vise omsorg på andre måter. Vi hører hver dag om kreative metoder å formidle samhold og oppmuntring på. Moderne teknologi gjør det mulig å holde kontakt med familie og venner, å bryte ensomhet og å gjøre dagene litt mer normale.
Det digitale samfunn er den nye usynligheten. Til enhver tid skjer det ufattelig mye rundt oss som vi verken ser eller forstår. Gjennom luften passerer all verdens informasjon med lysets hastighet. Nå må de nye kommunikasjonsmulighetene brukes til nye omsorgsformer. Selv dem vi ikke ser, trenger ekstra omtanke i disse dager. Usynlig omsorg kan også være effektiv.
Håpet lever
Troens verden er full av usynligheter. Troen er jo nettopp «et bevis for det vi ikke ser». Nå ser vi i et speil, i en gåte. Noe av det usynlige vet vi om, selv om vi ikke ser det. Mye annet kjenner vi ikke engang eksistensen av.
Det skjulte hører Herren til, står det i 5. Mosebok. Noe er åpenbart i ordets opprinnelige betydning, mens noe er og forblir skjult. Dette bevisst skjulte ligger rimeligvis utenfor vår fatteevne. Ikke vet vi hva det er, og ikke vet vi hva det betyr.
I krisetider er det ekstra mye uforståelig som skjer. Det må vi mennesker akseptere og avfinne oss med, hvor vanskelig det enn er.
Håp er på sett og vis også usynlig. Men det finnes i høyeste grad, og det behøves nå. Dagens krise er en overgang. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. La oss gjøre det usynlige håpet synlig!