Hvem er du Gud? Og hva hører Guds rike til?

Hvordan står det til i menighetene?

Vi har alle forskjellige guds bilder.  Alle religioner og innen religioner og ulike menigheter – retninger.   Tenk om vi møtte Gud slik Han er.  Da ble vi helt frie tror jeg.  Det står at en dag skal kunnskapen om Herrens herlighet dekke jorden som vann,  og ingen skal trenge å si til sin bror «kjenn Herren».  Slik blir det i den kommende tidsalder.   Begrensninger og tankebygninger har vi alle i vårt guds bilde.  Og det bildet vi har gir vi styrke ved å befeste tankene og få opplevelser som bekrefter bildet og gir følelser som spikrer bildet fast.  Forskjellige kristne kulturer og former om slik skal det være, og ikke slik -  kan bli som en sterk borg av tanker som er mer hellig enn å finne ut hvem Gud egentlig er.  Det er mye kontroll over andre gjennom en synlig eller usynlig enighet om at «slik er det».  Dette er faktisk avguds bilder.

Ledere i menigheter gjør ofte det meste selv,  og ser ikke at deres rolle stenger for andres mulighet eller oppfatning av at de kan delta med det de har i sine hjerter.  Noen vil heller ikke gi rom til mennesker å utvikle seg – vokse inn i moden bruk av de gaver og evner Gud har gitt dem.  Mange er opptatt av å være noe,  ha et «ministry»,  få penger til seg og sitt.  Uten øye for hva andre kan bli til, eller trenger hjelp til.   Og mange av den slags «hyrder»  støtter og ærer hverandre og bygger et slags festningsverk som holder de andre nede og utenfor.   De velsigner andre  menigheter som er i samme område.   Men sier også at å utøve tilhørighet på tvers av dette landskapet og ikke helt identifisere seg med noen enkelt menighet er helt ubibelsk og galt.  Men det ubibelske er faktisk å ha mer enn en menighet i et geografisk naturlig område.  Men det kan vel godt være forsamlinger med forskjellig visjon og arbeidsfelt.   Vi er en familie enhet i Jesus basert på relasjon og bygd på apostlenes lære som gjøres levende ved den Hellige Ånd.    Det fins unntak,  hederlige unntak.  Men Esekiel 34 om de dårlige hyrder er høyst aktuelt å prøve seg på.

Spesielle former som noen fikk i en gitt situasjon,  f.eks.  Å rope under forkynnelse,  kunne f.eks. bli den måten man skal gjøre det på. « Si amen! «   Eller bare å folde hendene og sitte og se ned i bordet og være en stor synder og dermed best i andres øyne slik det ofte var før.  Frykt for å være annerledes i stedet for friheten som er der Herrens Ånd er.    Mange gaver (som er gode gaver)  har fungert i  karismatiske sammenhenger uten at man har forstått og dypt mottatt det sentrale,  syndenes forlatelse uforskyldt.   Fariseisme og karismatiske gaver kan trives godt i lag.   Rare måter å føre seg på der man ikke ser menneskelig ut,  som hovedregel nærmest.  Til og med på kristen TV slik at så mange som søker sannhet fort blar videre i kanalene.   Hvor er menneskesønnen?  Johannes døperen og Jesus ropte ut en del ganger ja.  Men der var hele spekteret -  og gjennom ekte i fra hjertet.

«Guds hjerte er også ofte vært fremstilt som bare snill,  ikke sint,  ikke en Gud som hater synd.  Ingen gudsfrykt igjen mange steder.   Kan lovsynge Gud i menigheten og gå hjem og ringe til en for å ligge sammen en natt i sitt mest utrerte utslag. Men de små løgnene og bortforklaringene er nok mer utbredt.  Og sjeldent kommer en profetisk røst som formaner noen.   Men Gud hater synd fordi det ødelegger dem han elsker.   Og han sier så klart fra hva som tjener til liv,  og hva som ikke gjør det.   Han ser også på oss som samfunn,  der tanker og gjerninger smitter,  slik at samfunn kan bli helt forferdelige å leve i.  Dette trekker ikke Gud bare på skulderen av som om det ikke smerter ham.  Derfor har han veier som fører oss til frivillig omvendelse,  og som holder oss ansvarlige.  De skjulte måter som ser pene ut på overflaten er ofte verst.  Og Jesus sa klart fra om slikt og avslørte det.

Jesus helbredet folk,  ikke for penger,  ikke med påfølgende inkasso (så inn – for å høste gevinst) eller reklame (med selektiv informasjon) for sitt ministry.  Han hadde slik medynk,  han var så sant ydmyk.  Han tjente sine medmennesker.  Han var oppriktig interessert i deres liv.  Ikke kristelig omsorgsfull for å bevare imagen.  Han søkte ikke allianser med andre ved at de skulle få anerkjennelse også ved å anerkjenne ham. Han var ekte og sann.    Og så mye skjedde av mirakler at han måtte trekke seg vekk fra folkehopen og si til de som ble helbredet at de ikke måtte gjøre ham kjent.   Dette er det vanskelig å finne igjen i en del tjenester i dag.   Reklame for Gud – eller for en selv?  Trenger Gud reklame?

Men Jesus kommer med sitt hjerte,  med sann kjærlighet,  barmhjertighet og omsorg.  Med sann forløsning når vi ser Ham slik han er,  og oss selv i dette lys.  Og i bibelens mange fasetter av ord som er inspirert av Guds Hellige Ånd kommer liv og lys som kløver hjertets tanker og råd og åpner oss opp for Guds ubetingede kjærlighet.  Det er bra å ikke stole blindt på seg selv,  det er så fort å gå feil.  Derfor trenger vi alle  kjærlig formaning fra hverandre og å leve i daglig omvendelse.