Nødsprinsippet – et problematisk sidespor

I en veiledning datert 12. mars 2020 om gjennomføring av soknebud i lys av korona-situasjonen åpner fungerende preses i Den norske kirke, Atle Sommerfeldt, opp for at andre enn en prest kan forrette nattverden ved soknebud. Det er en riktig vurdering. Begrunnelsen i det såkalte «nødsprinsippet» er imidlertid mer problematisk. Mindre problematisk blir det heller ikke når fungerende preses skal utdype sin begrunnelse i avisen Vårt Land 23. mars.  Nødsprinsippet defineres som at det er presten som skal forrette nattverden, men i nødssituasjoner hvor prest ikke er tilgjengelig kan de som står nærmest den syke gis anledning til å forrette den. Han presiserer imidlertid at det er ønskelig at tillatelse fra prest innhentes på forhånd og at det ikke må forstås slik at hvem som helst kan forrette nattverden dersom presten ikke er til stede.

Sommerfeldt tar både Hans Nielsen Hauge og indremisjonsvekkelsen til inntekt for nødsprinsippet. Til dette må sies at den sentrale kirkehistoriske eksponenten for nødsprinsippet i norsk sammenheng var prestelæreren og formannen i Lutherstiftelsen Gisle Johnson. Gjennom omorganiseringen av Lutherstiftelsen til et indremisjonsselskap i 1891 ble det tatt et tydelig oppgjør med nødsprinsippet og Johnson trakk seg følgelig fra ledelsen. Kirkehistorisk sett må derfor nødsprinsippet sees på som et sidespor, mer enn som et hovedspor i norsk kirkeliv.  Utviklingen gikk i en annen retning.

Den retning utviklingen i Den norske kirke gikk, var vektleggingen av individets religiøse frihet og selvstendige troskompetanse. Banebryteren var Hans Nielsen Hauge. Ved opphevelsen av konventikkelplakaten i 1842 ble geistlighetens monopol på organisert religiøs virksomhet brutt. Ethvert medlem av Den norske kirke fikk da full frihet til å forkynne evangeliet og organisere seg i religiøse sammenslutninger, uavhengig av geistligheten og geistlighetens godkjennelse. Dette var en radikal endring. Dette var startpunktet for en rekke endringer fra siste halvdel av 1800-tallet, kjennetegnet av religiøs liberalisering og etablering av autonome folkelige trospraksiser i Den norske kirke. Disse endringene er fundamentale historiske byggesteiner i den endringen Den norske kirke har gjennomgått fra en kongelig øvrighetskirke til en demokratisk folkekirke.

Et av de viktigste uttrykk for denne religiøse liberalisering og etablering av autonome folkelige trospraksiser i Den norske kirke, var opphevelsen av geistlighetens monopol på nattverdsforvaltning og avkriminaliseringen av nattverdsforvaltning ved ikke-geistlige i 1913. Denne endringen gjorde at ethvert lekt medlem av Den norske kirke kunne forrette og delta i nattverd uten å måtte ha  godkjenning eller stå til ansvar overfor geistligheten, ei heller å risikere straffeforfølgelse for dette.

Dette er ingen nødsprinsipp. Det er uttrykk for retten til trosfrihet og selvstendig trospraksis i vår kirke. Det er en realisering av vår kirke som en åpen og inkluderende folkekirke.

Det trengs ingen nødsprinsipp for å begrunne hvorfor lekfolk i Den norske kirke skal få lov til å forrette nattverd. Den retten har de hatt i 107 år.