Hjalmar Bø

Generalsekretær i Digni
10

En krise som binder oss sammen

Det var utbrudd av SARS i Kina i 2003. En ebolaepidemi brøt ut i Vest-Afrika i 2014. Koronaviruset rammer Norge i 2020. Med ett er verden nærmere. Vi er ikke forskånet fra kriser og pandemier. Vil krisen binde oss tettere sammen?

Publisert: 24. mar 2020

Vi er i en spesiell tid. Norge er stengt ned. Møter og samlinger avlyses. Mange sitter i karantene. Folk vasker hender og holder avstand. Situasjonen er ny for oss, men ikke ukjent i verden. Mine tanker går til våren 2003. Da bodde jeg med familien i Kina. SARS utviklet seg i Cantonområdet og spesielt i Hong Kong. Etter hvert ble det offisielt at Kina hadde SARS. Neste morgen var alle skoler stengt, alle kontorer stengt, det ble innført reiseforbud, og folk ble sendt ut for å desinfisere. Alt stoppet opp, akkurat som vi nå opplever i vårt eget land.

Vår familie ble evakuert til Norge. Vi satt to uker i karantene i et øde hus på et jorde. Den gangen opplevde jeg at vi ble ledd av som tok dette så alvorlig. Saken havnet faktisk i Nytt på Nytt om misjonærer som hadde isolert seg fordi de var redd for å smitte folk med SARS og evangeliet.

Nå kjenner jeg på noen av de samme følelsene. Jeg fikk en ny opplevelse av å sitte i karantene fordi jeg kom hjem fra Liberia rett før utbruddet i Norge. I 2003 skjedde det langt unna. Denne gangen er jeg i Norge og ingen ler av oss som sitter i karantene.

Flere land har vært gjennom dette før. Kina, Macau, Hong Kong og andre land i Asia har hatt flere runder med SARS og svineinfluensa. Vest-Afrika og Kongo har vært rammet av ebola. Da jeg nylig var i Liberia, fikk jeg se hvordan de hadde lært av ebolautbruddet i 2014-16. Tiltak mot smittespredning ble raskt iverksatt. Det ble satt frem vaskemuligheter og håndsprit overalt. Det var febersjekk og håndvask for alle ankomne på flyplassen. Liberia tok grep lenge før Norge. Likevel er jeg veldig bekymret for Afrika og de store flyktningleirene i Midtøsten og sørlige Europa. Her er det lite tilgang til helsehjelp og medisiner. Folk bor tett. Livsviktig informasjon når ikke ut. Mange har allerede helseplager og svakt immunforsvar, og i en del afrikanske land er hiv utbredt. De fleste av landene med Digni-støttede prosjekter, er særlig utsatt. Her kan medlemmenes nettverk og partnere spille en viktig rolle.

I Liberia så vi nettopp hvordan kirkene ble aktivert og bidro med bevisstgjøring, forebygging og diakonal omsorg. Vi var på en gudstjeneste hvor kirken hadde etablert vaskestasjoner og gav tydelige anvisninger om hvordan vi skulle omgå hverandre. Kirkene har bærekraftige strukturer som ofte blir stående når andre institusjoner kollapser. Våre organisasjoner og partnere i sør kan gjøre en forskjell i land med svakt helsevesen og dårlige samfunnsstrukturer.

Mennesker som bor i andre deler av verden har kjent dette på kroppen. Det har påvirket tilværelsen, endret hverdagen, skadet økonomien, skapt usikkerhet om arbeidsplasser, begrenset bevegelsesfriheten, og skapt frykt. Nå opplever vi det. Vi er heldige som har et godt utbygd helsevesen, god økonomi og gode tekniske løsninger. Men hva gjør situasjonen med oss?

Krisen skaper frykt. En frykt som kan føre til mer egoisme. En frykt som kan føre til at vi vil beskytte meg og mitt. Men frykten kan også rettes utover. Vil vi bli mer redde for alt som kommer nærmere oss? Vil frykten for andre mennesker og kulturer øke?

I Ernas viktige tale til folket forrige uke sa hun: «Husk at dette er ikke tiden for ‘jeg’. Dette er tiden for ‘vi’.» Krisen vi nå opplever viser at vi er et stort fellesskap i verden. Dette går rett inn i engasjementet til våre medlemsorganisasjoner og medlemmene i misjonsforeninger og kristne forsamlinger over hele landet. Noe av det som er særegent med oss er nettopp at vi ønsker å løfte mennesker ut av fattigdom, gi helsehjelp, skolegang og støtte til å etablere arbeidsplasser. Vi vil at verden skal preges av demokrati, organisasjonsfrihet og trosfrihet. Vi føler ansvar for vår neste.

Denne krisen er ‘glokal’. Det er et uttrykk for at det lokale henger sammen med det globale. I denne krisen er det viktig at vi tar viktig forhåndsregler lokalt. Samtidig er vi en del av en verden som må gjøre det samme. Rapporter fra koronautbruddet i Kina viser at ulikhetene vokser ved slike kriser. Det vil vi oppleve både lokal og globalt ved denne krisen. Det er en utfordring vi ikke må glemme, og som også våre politikere må huske.

Verden slik vi kjenner den kan bli endret. Men kan krisen bidra til en bedre verden, en verden hvor vi kjenner at vi er knyttet til hverandre og føler omsorg for hverandre? Koronasituasjonen viser at vi som fellesskap kan ta grep når krisen krever det. Erfaringen min fra SARS viser at dette vil gå over og hverdagen komme tilbake.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3326 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
11 dager siden / 1217 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1061 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
17 dager siden / 877 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
9 dager siden / 805 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
9 dager siden / 618 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
21 dager siden / 558 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 499 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere