Torstein Eidem Nordal

7

En livline i restriksjonens tid

Hvordan kan vi forholde oss til praktisk teologi når alle instanser forteller oss at kirken skal holde stengt og befolkningen bli hjemme? Vi kan velge nye måter å kommunisere på, og samtidig kan vi lære av kirkens historie. Kirken har nemlig håndtert pandemier i 2000 år.

Publisert: 24. mar 2020

Plutselig står menneskeheten ansikt til ansikt med en pandemi der ingen vaksine eller noen antibiotika ser ut til å komme oss til unnsetning, foreløpig. Da er det ikke bare frykten som kan komme til overflaten, men også erkjennelsen av at våre erfaringer er underernært. For hvor finner vi håndfaste historier om hvordan verden har kommet seg gjennom dette tidligere? For kirken vil det være relevant å se til den kristne tradisjon og børste støvet av den særegne tilnærmingen til pandemier kirken selv har brukt gjennom tidene.

Aller først bør vi raskt feie for egen dør. Det er umulig å gå gjennom 2000 års historie uten å måtte innrømme feil! Frykt og maktmisbruk, mangel på kunnskap og overskudd av overtro blant kirkens egne har stengt evangeliet og diakonien ute fra kirkens budskap i møte med pest, pandemi og epidemi, også i møte med dens offer. Dette skjer fremdeles. Å gå nærmere inn på dette faller utenfor denne kronikkens budskap, men aktualiserer samtidig hovedmomentet: Å framheve kirken som bærere av evangeliets budskap, også i møte med pandemi.

Jeg er ikke den eneste som prøver å kombinere hjemmekontor med stengte barnehager. Mine perspektiver ble positivt utvidet da jeg kom over en lengre artikkel av amerikaneren Lyman Stone. Han bor i Hong Kong der han er stipendiat ved Institute for Family Studies og rådgiver ved konsulentfirmaet Demographic Intelligence. Hans artikkel fra 13.3 er å lese på www.foreignpolicy.com. Min tekst tar i det følgende utgangspunkt i Stones artikkel, med noen personlige kommentarer til slutt.

Kristus-like

En kristen respons på pest og plage har sitt utgangspunkt i noen av Jesu mest berømte læresetninger: “Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal dere gjøre mot dem”; “Du skal elske din neste som deg selv”;  “Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner”.  Denne undervisningen var det apostlene tok videre i det de i Antiokia for første gang ble kalt kristne, altså “Kristus-like”. 

Lyman Stone forteller hvordan kristne virkelig ble tro mot sitt navn i perioder da Romerriket ble angrepet av pest. Han viser til at historikere har antydet at den forferdelige Antoninus-pesten fra det 2. århundre, som kan ha drept en fjerdedel av Romerriket, førte til spredning av kristendommen. Kristne tok seg av syke ut fra et livssyn der pest ikke var en straffedom fra en sint og lunefull guddom, men et resultat av et skaperverk i opprør mot en kjærlig Gud. 

Videre viser Stone til Cyprianus’ pest, oppkalt etter biskop Cyprianus av Kartago. Cyprianus’ pest kan ha vært en sykdom relatert til ebola, og effektuerte krisen fra det tredje århundre i den romerske verden. Men det skjedde noe mer: pesten utløste vekst av kristendommen!. Biskop Cyprianus etterlatte seg en omfattende beretning om denne sykdommen i sine skrifter, og ba kristne ikke om å sørge over pestens ofre (som var i himmelen), men heller intensivere innsatsen for å ta vare på de levende. Den samtidige biskop Dionysius av Paris beskriver hvordan kristne, "uten hensyn til fare ... viser ansvar for de syke, og ivaretar alle deres behov"

Videre er det ikke bare kirken som legger merke til kristnes tilnærming til pest, hevder Stone. Et århundre senere klager den hedenske keiser Julian bittert over hvordan “galileerne” tar vare på syke som ikke deler deres tro, mens kirkehistorikeren Pontianus forteller om hvordan kristne sørger for at ”godt blir gjort mot alle mennesker, ikke bare de som tilhører troens husholdning”. 

Denne vanen med selvoppofrende omsorg dukker opp gjennom historien. I 1527, da en byllepest rammet Wittenberg, nektet Martin Luther å snakke om flukt og beskytte seg selv: Han ble værende i byen og tjente de syke, noe som kostet datteren Elizabeth livet. Stone viser til at Luther siden publiserte en traktat, "Hvorvidt kristne skal fly pesten", der han tydelig argumenterer for en kristen respons på epidemi: Vi skal dø på post. 

Solidaritet til vår neste

Lyman Stone har helt rett når han understreker at epidemier som Korona-viruset ikke løser opp kirkens plikter, men gjør dem til et kors der kristne må være forberedt på å dø i tjeneste. For en kristen, skriver Stone, vil det være bedre å dø ved å tjene vår neste, enn å være omringet av en haug med munnbind vi aldri fikk sjanse til å bruke. 

Samtidig løfter Stone et annet element i den kristne tilnærming på sykdom, nemlig synet på kroppen: Kroppen vår er en gave fra Gud og må beskyttes. Her viser han til Luthers forklaring til det femte budet i katekismen,  “Du skal ikke slå i hjel”, ved å si at dette faktisk betyr at vi aldri må utsette andre i fare gjennom vår uaktsomhet eller hensynsløshet. Med andre ord kan vi både i solidaritet og med Luther i hånd oppfordre hverandre til å overholde karanteneordninger, desinfisere våre hjem og ta alle forholdsregler for å unngå å spre denne forferdelige sykdommen. 

Denne solidaritet sporer Lyman Stone til det kristne budet om nestekjærlighet: motivet for streng hygiene finner ikke en kristen i et ønske om å ta vare på seg selv, men i et ønske om å tjene sin neste. Et ønske om å ta vare på de rammede kan også uttrykkes i et ønske om ikke å smitte de friske. Stone forklarer dette med å vise til de første sykehusene i Europa, som ble oppført i perioder med pest for å yte omsorg under rene, hygieniske forhold. Dette ble gjort av kristne som forstod at uaktsomhet ville spre sykdommen raskt videre, noe som ville føre til mer død. 

Ved å delta i restriktive tiltak innen hygiene og sosial distansering, står kirke sammen med samfunnet for øvrig, i det vi gir avkall på vår egen komfort. Jeg legger  til at vi sier "liv og helse først", og ser menneskeverd i praksis.

Tiltak som renser vår sjel 

Og i denne type omsorg ligger en mektig kraft, hevder Stone: De restriktive tiltakene tjener som en synlig påminnelse om at vi alle er i samme båt, vi følger samme restriksjoner og bruker samme type såpe. Og er vi "vår brors vokter", kan vi faktisk redusere dødstallene hvis vi mobiliserer.

Men når hygieniske retningslinjer handler om å elske vår neste framfor å redde vårt eget skinn, vil tiltakene ikke bare redde våre liv, det har kraft til å rense vår sjel! Stone fortsetter: Hele motivasjonen for selvoppofrende omsorg, og andre forholdsregler for å redusere smitte, forutsetter eksistensen av et samfunn der vi alle er berørte. Kirken er en sosial arena, men vi gir avkall på aktivitetene og gjør alt vi kan for å følge restriksjonene. Selv om vi ikke får feire nattverd, gi hverandre tegn på “Guds fred” med lette håndtrykk eller sitte sammen i kirkerommet, er vi fremdeles et fellesskap - fordi vi alle er berørte. Kirkebygget er kanskje stengt, men Kirken lever!

Menigheten er som samfunnet for øvrig, avskåret fra hverandre. Å oppsøke hverandre er vanskelig, for vi er hindret fra å delta i offentlige sammenkomster både på kontoret, i skolegården, gjennom idretten og andre fritidsaktiviteter.  Derfor kan korona raskt muteres i et samfunn som vårt, til en epidemi av fortvilelse, hevder Stone. 

Men fordi vi er hver for oss, trenger vi moralsk og mental støtte fra samfunnet rundt oss for å være de anstendige menneskene vi alle ønsker å være. Stone mener at uten denne moralske støtten, som innbyggerne i Wuhan, Kina, kan bevitne - og kanskje snart folket i Italia - kan livet fort bli uholdbart. 

En livline i restriksjonens tid

Jeg mener kirken skal være et sted for denne moralske støtten. Vi vil trøste og bære, oppmuntre og utruste. Og jeg er enig med Stone i at det kristne valget om en ukentlige samling i kirken ikke er en utopi, men et klartenkt, rasjonelt valg basert på viktige avveininger fordi våre vaner viser våre verdier. Derfor er det viktig å minne hverandre om at kirken utvikler ikke interaktive møteplasser bare for å være tilstede her og nå, men for å opprettholde en livline til et fellesskap med gjensidig omsorg og støtte, som vil være klar til å ta imot den dagen vi igjen kan møtes i kirkerommet. 

For kirken lar seg ikke styre av frykt, men tro til Gud, håp om at dette skal gå bra og kjærlighet i våre handlinger. Selv når det meningsløse inntreffer, vil det alltid være muligheter for å vise godhet. Ikke fordi målet er å øke kirkens oppslutning, men fordi målet for enhver kristen er å være "Kristus-lik".

Stone har en oppfordring til slutt: Vær villig til å gjøre et offer, selv på bekostning av din egen komfort. Oppretthold en streng hygienisk rutine for å unngå å smitte andre. Oppretthold en livline til et meningsfylt menneskelig fellesskap som gjennom denne kampen kan ta vare på din ånd og din sjel. Dette er ledestjernene som har ledet kirken gjennom pest og plage i århundrer. Etter hvert som verden forstår at epidemiens tidsalder ikke er over, viser disse eldgamle verdiene sin relevans også i vår tid. 



1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
9 dager siden / 1344 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
21 dager siden / 1227 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
27 dager siden / 1213 visninger
To strekar
av
Arne Mulen
2 dager siden / 1102 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
13 dager siden / 856 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 570 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 563 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere