Spaltist Joav Melchior

Rabbiner

Hvem vil vi være når vi kommer ut av våre hjem?

Når plagen er over håper jeg vi kommer ut av våre hjem som en mer samlet verden, som har frigjort seg fra noen dårlige vaner vi har slavet for.

Publisert: 22. mar 2020  /  508 visninger.

Koronaviruset har - uten advarsel - stoppet så godt som alle hverdagsrutinene våre. Vi er blitt pålagt å bli i våre hjem og stoppe med så og si alle aktiviteter. Det har en enorm påvirkning på mange dimensjoner av livene våre.

I denne tiden tenker vi ekstra mye på de som er mest utsatt; de som har mistet sine kjære, de syke, de som sitter alene med angst og frykt. Vi kan ikke takke nok de mange som setter samfunnets behov foran sine egne, og som jobber kontinuerlig for felleskapets helse.

Stengt synagoge

Det jødiske samfunnet er selvfølgelig intet unntak. Sist uke måtte vi for første gang siden krigen stenge dørene til synagogen på shabbat.

Synagogen betyr så mye for oss. Den er vårt samlingspunkt. I en annen situasjon ville det vært helt hjerteskjærende å stenge den, men det var ikke det denne gangen. Utfordringene landet vårt og menneskeheten står overfor er så mye større enn våre behov. Det er vår plikt å ta del i den nasjonale og globale innsatsen for å berge liv. Sist gang synagogen ble stengt var det fordi andre mennesker undertrykket oss. Nå er den stengt fordi vi alle står sammen.

Pesach står på trappene

Jøder er nå inne i forberedelsene til den høytiden pesacḥ. Under pesacḥ samler jødiske familier seg rundt bordet og forteller historien om frigjørelsen fra slaveriet i Egypt. I synagogen sist shabbat skulle vi ha lest et stykke fra Toraen som beskriver forberedelsene til pesach, som israelittene først gjorde i Egypt under sin frigjørelse:

«Si til hele Israels menighet: På den tiende dagen i denne måneden skal hver husfar ta et lam, ett til hver husstand … Så skal de ta noe av blodet og stryke det på de to dørstolpene og på bjelken over døren i de husene hvor de spiser det … Denne natten skal jeg gå gjennom Egypt og slå i hjel alle førstefødte i landet og jeg skal holde dom over alle gudene i Egypt … Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi. Ingen ødeleggende plage skal ramme dere når jeg slår Egypt. Siden skal denne dagen være en minnedag for dere.» (2. Mos 12)

Israelittene var pålagt å bli hjemme i sine husstander og å merke dørstolpene med blod fra pesacḥ-ofringen, for å hindre at Guds plage kom inn i deres hjem.

Merkingen av inngangene var ikke for at Gud skulle vite hvor israelittene bodde, men for at israelittene selv skulle gjøre en handling som frigjorde dem fra slaveriet og avgudsdyrkelsen i Egypt. De skulle ta et synlig valg om at de ville kvitte seg med vanen med å tjene andre mennesker og lære seg å tjene Gud.

Frigjorte mennesker

Frelsen kan aldri komme bare utenfra - den kommer når man også selv handler, og det kan bare komme når man er en del av et fellesskap. Jødene gikk inn i sine hjem som slavefamilier og kom ut av sine hjem som en del av en samlet og frigjort nasjon.

Israelittenes situasjon i Egypt ligner ikke på vår situasjon i dag. Men jeg syns fortellingen kan gi oss et nytt perspektiv på det en hel verden opplever sammen i disse dager. Vi er samlet i våre husstander for å forhindre en plage som kan ødelegge samfunnet vårt. Det er en grusom plage og vi må gjøre alt vi kan for å vinne over den. Men vi kan også lære noe av utfordringene vi står overfor, som kanskje kan frigjøre oss fra uvaner vi har.

Kvitte oss med uvaner

Har kanskje individualismen  - som er en viktig verdi - tatt for mye plass og nærmest fått en guddommelig status? Har fokuset på rettighetene til individene noen ganger undertrykket ansvaret individene har overfor samfunnet? Har kapitalismen og kampen for individets velstand og rikdom trumfet andre verdier som familie og felleskap?

Vi har glemt å ta ansvar for miljøet rundt oss, både det naturlige miljøet og det menneskelige miljøet. Små tiltak vi har gjort har ikke vært tilstrekkelige. Mange av dem har vi dessuten gjort for å lette vår egen samvittighet mens vi fortsatt slaver for våre forbruksvaner.

Vi må gjøre alt vi kan, og vi må be til Gud for at Korona-plagen ramme samfunnet vårt minst mulig. Når plagen er over håper jeg vi kommer ut av våre hjem som en del av en mer samlet og frigjort verden. En verden der vi bedre enn før forstår at vi alle er avhengige av hverandre.  En verden som har frigjort seg fra noen dårlige vaner vi har slavet for.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
9 dager siden / 1344 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
21 dager siden / 1227 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
27 dager siden / 1213 visninger
To strekar
av
Arne Mulen
2 dager siden / 1102 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
13 dager siden / 856 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 570 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 563 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere